Amanda Ross-Ho: HURTS WORST

Den amerikanske kunstneren Amanda Ross-Ho har etablert en særegen praksis i skjæringspunktet mellom studiopraksis, erindringer og internett. I utstillingen HURTS WORST viderefører kunstneren sin utforsking av objekter og bilder som er personlige, så vel som universelle. Med utgangspunkt i et symbolsystem, tradisjonelt benyttet for å måle fysisk smerte, utformer Ross-Ho et oppskalert beregningssystem for å måle samtidens kollektive eksistensielle smerte.

En av konsekvensene av vårt århundres stadig mer globaliserte og påkoblede kommunikasjonsutvikling, er forsøket på å skape systemer som kan overskride differanser innen språk, identiteter og ferdigheter. Dagens mest åpenbare eksempel er selvsagt emojiene, som først ble utviklet i Japan i 1999, parallelt med den gryende mobiltelefonutviklingen. I 2010 ble bruken av emojier verdensomspennende, grunnet den økende bruken av tekstmeldinger og utviklingen av Unicode; et standardisert tegnsett som tillater flerspråklig kommunikasjon på ulike plattformer. Disse nye, visuelle kommunikasjonsformene fremkaller assosiasjoner til gamle piktografiske skrifter, slik som petroglyfer og månekalendere, og til nyere før-internetteksempler som piktogrammer, emotikon og værvarslingssymboler.

I tillegg til emojiene, finnes det mer foruroligende eksempler på utviklingen av symbolsystemer for massekommunikasjon. I 2002, som en konsekvens av 11. september-angrepene i 2001, utviklet George W. Bush-administrasjonen sitt Homeland Security Advisory System. Basert på nasjonens skogbrannvarslingssystem, utviklet man en fargekodeskala som effektivt skulle varsle det amerikanske folk om en overhengende terrortrussel. Fargen rød signaliserte «høy risiko» mens man i andre enden fant fargen grønn, som betegnet «lav risiko». Heller enn å fungere effektivt, ble systemet kraftig kritisert for å ha motsatt effekt ved at det skapte forvirring og unødig angst. Systemet ble opphevet i 2011.

Samlet sett gir disse eksemplene assosiasjoner til en annen bemerkelsesverdig forløper, nemlig den såkalte Universal Pain Assessment Tool (UPAT). UPAT ble utviklet på 1980-tallet som et verktøy for å hjelpe pasienter med begrensede kommunikasjonsevner, eksempelvis barn, for bedre å kunne måle og beskrive intensiteten av fysisk ubehag. I likhet med emojiene skulle dette graderingssystemet bygge bro over kommunikasjonshindre som alder, ferdigheter, kultur og språk. Systemet, som fortsatt er i bruk, består av ansiktsideogrammer, ofte i ulike farger, som illustrerer ulike emosjonelle tilstander. Hvert ansikt er forbundet med en tallverdi og en enkel beskrivelse, noen ganger også på flere språk; eksempelvis 1-2: ikke vondt, eller ingen smerte, og 9-10: verst mulige smerte, så vondt du kan tenke deg, eller gjør fryktelig vondt. Det er fra denne ekstreme enden av smerteskalaen at Ross-Ho henter materiale til verkene i denne utstillingen.

Sentralt i Ross-Hos installasjon finner vi tolv kroppsstore, runde tekstiler i ulike farger som rosa, rød, blågrønn og lilla, av emoji-lignende tegneseriefjes med et gråtende og/eller opprørt uttrykk. Tekstilene tar utgangspunkt i faktiske forstørrelser av ansikter som er hentet fra UPAT-verktøyet; alle fra den dystre enden av smerteskalaen. Bildene er målrettet hentet fra internett, men kunstnerens opprinnelige interesse for UPAT oppstod på bakgrunn av egne årelange erfaringer fra helsevesenet. Etterhvert som hun utforsket sorgsystemet i eget liv, ble hun opptatt av hvordan disse symbolene var utformet for både å kunne uttrykke spesifikke individuelle opplevelser, og samtidig artikulere en universell forståelse av noe så abstrakt som smerte. Verkene er presentert på en måte som gir en følelse av hastverk i produksjonen. Løse tråder, spor etter håndsøm, og sikkerhetsnåler fremhever verkenes taktile egenskaper; noe som skaper en følelse av at dette faktisk er «angstfulle objekter». Dette er en bevisst handling som motsetter seg autoriteten til den profesjonelle tekstilens perfeksjon, og heller lar de fremtredende sømmene lede oss mot bildets meningsinnhold.