EN / NO
×

25 september, 2019

En samtale med Ciara Phillips

En samtale med Ciara Phillips

By Hanne Mugaas

|

Intervjuer

Astrid Helen Windingstad: Jeg lurer på utstillingens tittel – Whatever Happened to That Bridge We Crossed? [«Hva skjedde egentlig med den broen vi krysset?»]. For meg viser tittelen til noe som var, men som nå er borte. Hva legger du selv i tittelen?

Ciara Phillips: Det er noe faren min sa en gang vi var ute på en lang kjøretur: Whatever happened to that bridge we crossed? Jeg begynte å tenke over det ikke bare med hensyn til det å se etter landemerker, men også som et personlig spørsmål og et spørsmål som kunne brukes i en større sosial sammenheng. Jeg liker titler som kan vise til noe som er veldig intimt – en følelse, et personlig forhold, en tilegnelse – men som også speiler omgivelsene og åpner opp for å reflektere over hvordan vi går frem her i verden. Utstillingen vil tjene som utgangspunktet for de samtalene jeg vil føre gjennom samarbeidsprosjektet Workshop (2010–). Dette prosjektet fungerer mer som en samtalekatalysator enn som en direkte gjenspeiling av kunstverkene som vises på utstillingen. Så jeg håper dette ene spørsmålet vil føre til en hel drøss med andre spørsmål.



AHW: Du ble født i Ottawa i Canada og bor nå i Glasgow i Skottland, og du har tatt utdanninger innen billedkunst i begge land. Kan du si noe om hvordan du endte opp med å velge nettopp grafikk?

CP: Som student i Canada studerte jeg både maleri, grafikk og skulptur. Jeg var nok ikke spesielt interessert i grafikk – feltet syntes liksom ikke å gi så mange muligheter. Vi lærte om opplagstradisjonen og lagde det samme bildet om og om igjen, og det tok meg litt tid før jeg skjønte at jeg egentlig kunne bruke grafikkprosessen som en måte å tenke på. Motiver og ideer kunne utvides og forlenges, eller endres, eller være egenartede. Senere begynte jeg å tenke på grafikkens interessante historier og hvordan de angår demokratiseringen av informasjon. Jeg lærte mer om historien til feministiske grafikkgrupper, og dette ga en ny retning til min interesse i hva grafikken både har skapt og kan skape. På et visst tidspunkt innså jeg at jeg kunne lage trykk på en hvilken som helst måte jeg ønsket, og at jeg kunne trekke andre mennesker inn i denne prosessen. Dette gjorde grafikk spennende! Og som medium liker jeg den usikkerheten som hefter ved trykkingen – verktøyene og metodene bryter ofte inn i det jeg prøver å få til, og jeg finner det ganske produktivt. Noe inntreffer som ikke var helt som planlagt, og så må jeg se på det hele på nytt. Verket blir til gjennom improvisering, gjennom en samtale som går frem og tilbake med det fremvoksende verket.

AHW: Lager du mange trykk før du kommer frem til det endelige verket?

CP: Ja, og så redigerer jeg mye. Men jeg beholder trykkene jeg ikke er tilfreds med slik at jeg kan jobbe videre med dem senere. Det liker jeg. Dette er noe som skaper en praksishistorie som ruller frem over tid. Ting dukker opp og forsvinner.

AHW: Jeg ville ha beskrevet kunsten din som mangfoldig. Utstillingene dine strekker seg gjerne ut i rommet og er grafiske i sin linje og utforming, med en rekke ulike formater som skjermtrykk, tekstil, tekst og installasjon. De er ofte ekspressive, men også fargemessig subtile. Prosjektene dine sporer gjerne an til handling. Mitt første inntrykk var at mange av disse prosjektene kan ses på som en form for protest gjennom estetikk. Kjenner du deg igjen i en slik beskrivelse?

CP: Det å inspirere folk til å handle er viktig for meg. Dette skjer på ulike måter, noen ganger direkte gjennom tekst – dette føles ganske så uttrykkelig – og noen ganger gjennom verkets egen energi. Jeg ser ikke på verkene mine som estetikkbaserte protester, men jeg bruker gjerne estetikk til å prøve å få frem visse følelser hos tilskueren.

En måte å oppfordre til handling på er for eksempel gjennom fargebruk. Et eksempel på dette er en fane jeg lagde sammen med The Voice of Domestic Workers på The Showroom i London i 2013. Vi tok et fargerikt og uferdig tekstilverk jeg hadde laget, og brukte det til å lage en fane hvor det sto «No to Slavery», som er en av hovedparolene deres. De brukte denne fanen i sine kampanjer i flere år, og kort tid etter at den ble laget, skrev de til meg for å si at folk ofte tok bilder av dem på samlinger og demonstrasjoner fordi fanen deres var den mest fargesterke.

I tillegg er jeg interessert i hvordan farger også kan påvirke oss på mindre merkbare måter – for eksempel hvilke følelser de vekker i den enkelte, eller hvilke tanker og assosiasjoner de kan frembringe. Men det handler ikke bare om å mane til handling. Det er også viktig å skape rom for ettertanke.

AHW: For prosjektet Workshop inviterer du en rekke individer og miljøer til å samarbeide med deg gjennom trykk. Og i Stavanger inviterer du nå folk til å jobbe sammen med deg på Kunsthall Stavanger og Tou Trykk i en tomånedersperiode under utstillingen. Vil verkene som skapes i denne prosessen, bli en del av utstillingen på kunsthallen?

CP: Ja, men bare hvis mine samarbeidspartnere gir sitt samtykke. Verkene som blir til gjennom Workshop-prosessen, er resultatet av arbeidet til mange mennesker, så det er ikke mulig å si noe på forhånd om hvordan enkeltverkene vil se ut, eller hvordan de bør presenteres. Men ny informasjon vil legges ut fortløpende her på kunsthallen . I mine samarbeidsprosjekter tar jeg nemlig alltid notater av det som diskuteres, og enkelte av disse notatene vil settes opp på galleriveggene etter hvert som prosjektet skrider frem. Det å ta notater hjelper meg til å huske hva som har blitt sagt, og det gir også andre tilgang til diskusjonene og til hva som har bidratt til samarbeidets utforming.

AHW: Hvem deltar i denne utgaven av Workshop?

CP: Jeg kommer til å jobbe med to kunstnergrupper, samt en tredje gruppe som er åpen for alle og enhver. Det vil også til en viss grad være mulig å trekke med andre folk etter hvert som utstillingen utvikler seg. Det som typisk skjer når utstillingen åpner, er at folk får vite om det hele gjennom jungeltelegrafen og spør så om de kan bli med. Det som Workshop imidlertid ikke er, er et på-sparket-arrangement hvor det bare er å stikke innom og prøve seg på grafikk. Prosjektet handler mer om å utvikle samarbeidsforhold over tid enn å legge ting fort til rette.

AHW: Hvilke formater og teknikker har blitt brukt for verkene som vises frem på Kunsthall Stavanger?

CP: Radering, skjermtrykk og reliefftrykk både i tre og i andre materialer som teip og plast. Jeg stiller også ut klær jeg har laget – et sett med plagg jeg lagde i California i 2016 og en rekke klesartikler jeg lagde i Bergen i fjor. For alle de de store papirbaserte arbeidene jobbet jeg for det meste med mestertrykkeren David Stordahl hos Trykkeriet i Bergen. Den siste uken vi jobbet sammen, spurte jeg ham om vi kunne bruke en stor klut til å tørke av alle trykkplatene på slutten av hver dag. Verket Rag – som henger i kunsthallens foaje – er et avtrykk av denne kluten som dokumenterer en uke med rengjøring. Jeg ser på det som et avsluttende punktum, som et endepunkt til de andre verkene, men også som noe som er vakkert i seg selv. Det handler egentlig ikke om å feire det usette – det er mer snakk om å være oppmerksom på et øyeblikk når dette øyeblikket inntreffer.

AHW: Tekster som handler om kunsten din, nevner ofte Corita Kent som en inspirasjonskilde. Kent var en kunstner som jobbet på 1960-tallet med en eksperimentell måte å nærme seg kunst og utdanning på. Verkene hennes kretser rundt spørsmål om fattigdom, krig og rasisme. Din grafikkpraksis er på mange måter politisk. Hva er det som opptar deg mest?

CP: Jeg bryr meg om kvinners rettigheter og representasjon – om hvilke muligheter kvinner får, og om hvilke muligheter de ikke får. Det sier seg selv at vi fortsatt har mye å ta tak i på dette området, og i en forstand er utstillingens tittel et spørsmål om akkurat det. Jeg tror vi fremdeles må kjempe for de broene vi kanskje trodde vi allerede hadde krysset.

AHW: Du bruker ofte tekst i din kunst. Er bruken av tekst den mest politiske delen av praksisen din, eller synes du at det politiske er en hoveddimensjon ved hele din praksis?

CP: Helheten til en praksis vil alltid være det mest politiske ved det, med tanke på at det viser hva den enkelte gjør med tiden sin og hvem de gjør det sammen med . Politikk gjennomsyrer alt det vi gjør, og når jeg snakker om at min praksis er politisk, er det like viktig for meg at jeg kan bruke abstrakte former og tanker som at jeg kan uttrykke meg på en mer umiddelbart forståelig måte . Jeg tenker at alt dette betyr noe. Det å nekte å si noe har en politisk dimensjon, på samme måte som når du greier ut om noe på en ettertrykkelig politisk måte. Jeg tenker over hva jeg skal ta opp og hvordan jeg skal gjøre det. Det er det interessante ved å lage kunst – det å ta initiativet til å gjøre disse valgene og stille ut tankene mine enten de er fullstendig gjennomtenkte eller bare halvferdige. Jeg liker det øyeblikket hvor publikum møter verkene mine. Det gir meg anledning til å teste ut ting og lære noe om hvordan verkene virker inn på andre. Og jeg gjør det på en veldig direkte måte gjennom Workshop ved at jeg stadig inviterer andre mennesker til å gjøre ting sammen med meg.

Når det gjelder bruken av tekst i mitt arbeid, viser jeg ofte til andre kunstnere og skribenter ved å sitere dem direkte, enten i verket selv eller i tittelen. Noen av verkene i denne utstillingen har titler som låner fra forfattere som har skrevet tekster jeg beundrer og inspireres av – for eksempel Gertrude Stein, Lydia Davis og Sadie Plant. Jeg bruker disse tekstene for å åpne opp et konseptuelt rom rundt verket som kan gi folk en annen inngangsportal inn til min tankeverden. Gertrude Stein-tittelen Every Time There Is a Suggestion There Is a Suggestion kommer for eksempel fra en tekst hun skrev i 1914 om roastbiff:

Hver gang det er en overflate er det en overflate og hver gang det er en antydning er det en antydning og hver gang det er stillhet er det stillhet og hver gang det er slapt er det det der da og ikke oftere, ikke alltid, ikke spesielt, ømt og foranderlig og utvendig og sentralt og omringet og enkeltstående og enkelt og det samme og det flate og det runde og det blanke og det hjelpsomme og det hvite og det samme og det bedre og det røde og det samme og det sentrale og det gule og det ømme og det bedre, og alt sammen.

Denne teksten er så språklig sensuell og estetisk bejaende. Og da jeg leste den, forbandt jeg den så til de grader med min egen opplevelse av å lage kunst.

AHW: I et historisk perspektiv er politisk aktivisme nært knyttet til grafikk. Men trykk som produksjonsform har hatt en annenrangs status i kunsthistoriens hierarki. Hva tenker du om det?

CP: Mye av det som jeg finner inspirerende, får ikke særlig høy plass når man rangerer skapte ting – ting som lappetepper, trykte tekstiler, broderiprøver, plakater og keramikk. Jeg er interessert i hvor nært forbundet disse tingene er til folks hverdagsliv gjennom for eksempel at de tas på, føles behagelige eller brukes i undervisning eller andre felles gjøremål . Jeg synes de også er interessante fordi de sier noe om historien til ting som kvinner har laget. Rangordningen av skapte ting er ofte basert på forestillinger om kvalitet og det enestående, og trykk – siden det kan produseres om og om igjen – er problematisk nettopp fordi enkelttrykket ikke er enestående. Men jeg tenker at det finnes en viss frihet i å jobbe med mer perifere kunstformer– det er mer rom for å bevege seg rundt i de feltene, og det er interessant å koble seg opp mot historier og tradisjoner som ikke har blitt utforsket i samme grad.

* Voice of Domestic Workers (tidligere kjent som Justice for Domestic Workers) er en utdannings- og støttegruppe som søker rettferdighet og rettigheter for de rundt 16.000 migranter som jobber som hjemmehjelp i Storbritannia. Gruppen jobber med å gjøre slutt på diskriminering og å beskytte disse migrantene ved å bidra til at de får tilgang til både utdanning, opplæring, helsetjenester og rettshjelp (http://www.thevoiceofdomesticworkers.com).

Astrid Helen Windingstad er kunsthistoriker, kritiker og en av redaktørene hos CAS – Contemporary Art Stavanger.


Tilbake til toppen