Kiki Kogelnik: Inner Life

Utstilling

Åpning: Torsdag 30. mars kl. 18.00 - 20.00.

Lunsjklubb med omvisning: Tirsdager 4. april, 9. mai, 13. juni kl. 12.00. 

Familieverksted: Søndager 30. april, 28. mai, 2. juni kl. 12.00. 

Kunst + pilates: 20. april kl. 11.30; 11. mai kl.1 1.30; 23. mai kl. 18.00.

Kunsthall Stavanger er stolte av å presentere utstillingen Inner Life, som viser verk av kunstneren Kiki Kogelnik (f. 1935 i Bleiburg, d. 1997 i Wien, bodde og arbeidet i New York og Wien). Hovedfokus i utstillingen er på 1960- og 70-tallet, en særlig produktiv periode i kunstnerens karriere, da hun arbeidet side om side med velkjente popkunstnere som Andy Warhol, Roy Lichtenstein og Claes Oldenburg i New York. Kogelnik er kjent for sin karakteristiske stil og en klar fargepalett, samt for sin tette forbindelse til den andre bølgen innen feminismen. Gjennom å anvende en rekke ulike medier fordypet hun seg i både politikk, sosialkritikk, romalderen og den menneskelige kroppen. Arbeidene hennes speiler den samtidige kjønns- og kroppspolitikken, samt utforskninger og bekymringer knyttet til teknologiske og kyborgiske undersøkelser.

En rekke verk vises her for første gang siden 1960-og 70-tallet. Flere av disse understreker Kogelniks fokus på objektiviseringen av kvinnekroppen og hennes utforskende tilnærming til teknologi og materialnyvinninger. Skulpturarbeider står sentralt i utstillingen, f.eks. 7th Avenue People (1986), Four Groups of People (c.1986) og Mono (c.1970). Ved å tegne opp omrisset av kroppene til venner og familie, brukte Kogelnik målene deres til å skape flate men fargerike vinylkropper som hun deretter hang på klesstativer. Disse verkene sender en effektfull kommentar til hvordan kropper blir behandlet som en vare. Skulpturene er inspirert av klesstativene som ble trillet på gatene utenfor Kogelniks studio i Manhattans Fashion District. De svært kunstig utførte kroppene er drapert over hengerne som tomme skall og alluderer til en kybernetisk fremtid hvor kropper kan bli tatt av og på.

Kogelnik var langt forut for sin tid når hun utforsket hvordan fysiske evner kan forlenges gjennom å operere mekaniske elementer inn i kroppen. Dette eksemplifiseres gjennom Human Spare Part (ca. 1968) – som viser en arm laget i polyuretan koblet til et telefonrør, og Plug-in Hand (ca. 1967) med en påkoblet stikkontakt. Det er bemerkelsesverdig hvor relevante disse arbeidene er i dag, tatt i betraktning nåtidens søken etter integrerte maskin- og programvarer på og inni kroppen. Videre speiler Kogelnik effekten av reproduksjonsteknologi på kvinners kropper ved å gjentatte ganger gjengi den utpregede runde formen på «DialPak» - p-pilledispenseren som ble utviklet på 1960-tallet. Verk som eksemplifiserer dette er maleriene Red Scissors (1964) og Gee Baby - I'm Sorry (1965), i tillegg til Green Hand (1964) - en collage utført i blandingsteknikk på et stekebrett, som dermed også henviser til det som ble betraktet som kvinnearbeid. Chandelier Hanging (1970), et rosa tørkestativ med små kvinnekropper i vinyl, er med på å ytterligere understreke hennes frustrasjon over kjønnsdelt arbeidskraft.

Installasjonen Seelenwasche (Sjelevaskeri) (1992), som vises her for første gang siden 2003, har fått en fremtredende plassering i utstillingen. Det sentrale elementet i verket er en vaskemaskin som kontinuerlig vasker svarte, hvite og grå vinylkropper, som deretter henges opp på tørkesnorer. Vaskeritualet er sterkt rotfestet i kulturen vår, der den fungerer som en renselse for både kropp og sjel. Her muliggjør teknologien – maskinen - en hurtigere rengjørelsesprosess for vår tid. Vaskemaskinen kan også ses som en metafor for livmoren, i likhet med filmen Untitled (Floating) (ca.1964) hvor vi ser en svevende Kogelnik, som dermed henspiller på vektløsheten i både livmoren og verdensrommet.

Den teknologiske utviklingen i forbindelse med romkappløpet hadde stor innflytelse på Kogelnik. Dette kommer tydelig frem i flere av maleriene hennes, som ofte forestiller romskip, planeter, og svevende kropper. I Self Portrait (1964), vises kroppen hennes revet fra hverandre i to halvdeler, og en rakett utsmykket med initialen hennes – en K – i bakgrunnen. I anledning månelandingen i 1969, utførte hun en performance i Galerie Nächst St. Stephan i Wien, hvor hun inviterte folk til å se direkteøverføringen av månelandingen på TV, mens hun produserte trykk som viste de første ordene astronautene ytret mens de gikk på månen. I utstillingen vises filmdokumentasjonen av performancen (Moonhappening, 1969). Også inkludert i utstillingen er fotodokumentasjon av flere performancer som Kogelnik gjennomførte på gaten i Wien og New York (Strassenbilder Wien, 1967 og New York Street Performance, 1967). I både Wien og New York bar hun utklippede kropper laget av polyuretan, enten hengende på klessnorer eller festet til sin egen kropp.

Et utbredt motiv i Kogelniks arbeid er den utstrakte hånden, som ofte strekker seg mot himmelen eller ”berører” kunstverkene. Hender har vært et hyppig brukt motiv gjennom kunsthistorien (omriss av hender er de tidligst observerte kunstverkene i hulemalerier fra førti tusen år siden). Kogelniks versjon later til å representere kunstnerens hender midt i den skapende prosessen, noe som på effektfullt vis tillegger verkene et ekstra lag med mening. Selve utførelsen av verkene ser ut til å være frosset i tid – eller fortsatt pågående.

Bio: Utvalgte separatutstillinger inkluderer Galerie nächst St. Stephan, Wien, Østerrike (1961); Austrian Institute, New York, NY (1965); Galerie Kornfeld, Zürich, Sveits (1978); the BAWAG Foundation, Wien, Østerrike (1983); Kärtner Landesgalerie, Klagenfurt, Østerrike (retrospektiv) (1989); MAK – Museum of Applied Arts, Wien, Østerrike (1996); Österreichische Galerie Belvedere, Wien, Østerrike (retrospektiv), (1998); Hamburger Kunstverein, Hamburg, Tyskland (2012); Simone Subal, (2012), Kunsthalle Krems, Østerrike (2013), Modern Art Oxford (2015) og König Galerie, Berlin (2016).

Utvalgte gruppeutstillinger inkluderer Corcoran Gallery, Washington D.C. (1965), Fischbach Gallery, New York, NY (1965); Kunsthaus Hamburg, Hamburg, Tyskland (1972); Hirshhorn Museum and Sculpture Garden, Washington D.C. (1976), Kunsthaus Zürich, Zürich, Sveits (1978); Los Angeles Institute of Contemporary Art, Los Angeles, CA (1978); Secession, Vienna, Østerrike (1983); Museum Het Paleis, The Hague, Nederland (1997); The Israel Museum, Jerusalem, Israel (1999); Museum of Fine Arts, Budapest, Ungarn (2001); Kunsthalle Krems, Krems, Østerrike (2003); Kunsthalle Wien, Wien, Østerrike (2010); Brooklyn Museum, Brooklyn, NY (2010), Louisiana Museum, Danmark (2012); Barbican Center, London, UK (2013), The World Goes Pop, Tate Modern, London, UK (2015); Moderna Museet, Stockholm (2016); Stephen Friedman Gallery, London, UK (2014); og Mumok, Wien (2016). 

Utstillingen er kuratert av Hanne Mugaas, daglig leder og kurator ved Kunsthall Stavanger, og er produsert i samarbeid med Kiki Kogelnik Foundation. Utstillingskatalogen er publisert av Hatje Cantz og tilgjengelig fra juni 2017. 

30 mars, 2017 —

13 august, 2017

In Galleries

Loading...

Tilbake til toppen