EN / NO
×

4 mars, 2021 — 25 april, 2021

L E A N

Kuratert av Legacy Russell

Utstilling

Kuratert av Legacy Russell, Associate Curator, Exhibitions, Studio Museum in Harlem


lean /li:n/

engelsk verb: å være i eller bevege seg mot å innta en hellende stilling; å lene.

engelsk substantiv: et avvik fra det loddrette; en helning.

«Jeg foretrekker ingen kurver i det hele tatt, med mindre de er //: Denne vinkelen - den kryptografiske helningen inn mot et figurativt rom - er mot en poetikk av indre overflod.»

– Ronaldo V. Wilson [1]


Utstillingen LEAN bringer sammen kunstnerne Justin Allen, Jen Everett, Krista Gay, Devin Kenny, Kalup Linzy, Rene Matić, Sadé Mica og Leilah Weinraub, som, gjennom bevegelse, lyd og film, samler seg rundt ordet og fenomenet lean som en form for svart uttrykk og queer poesi. Syv av kunstnerne var med på den opprinnelige LEAN-utstillingen på Performas Radical Broadcast-nettside, mens den åttende, Krista Gay, deltar med to nye videoer som kun er tilgjengelig på Kunsthall Stavangers nettsider. For samtlige åtte er lean en internasjonal og flergenerasjonell form for intimitet, samarbeid og fellesskap.

LEAN ble først tiltenkt og vist som en digital utstilling for Performa, og overføres nå for første gang til et fysisk format på Kunsthall Stavanger. Når disse ni verkene nå inntar fysiske rom – borte fra skjermen – aktiveres nye og interessante muligheter i utstillingen, spesielt når det gjelder å aktivere kunstnerdrevne historier i kunsthallen, som et politisk rom for avantgarde utforskning og kreativ utfoldelse. I videoverkene utforsker kunstnerne familielivets intimsfære og foretar kroppslige inngrep i offentlige og private rom, samtidig som de både utfordrer eurosentriske steds- og tidsbegreper og skisserer radikale utkast til nye og spennende arkitekturer.

Ifølge teoretikeren og professoren Kemi Adeyemi er «den hvite herskerklassen besatt av den loddrette og oppreiste 90-graders vinkelen»[2]. Den utvidelsen av lean-begrepet som tas i bruk her, går derfor langt utover ordets opprinnelige definisjon og er mer en aktiv avvisning av 90-graders vinkelen som, slik Adeyemi bemerker, er «utpreget kjønnet og rasebasert». Som et vokabular er lean en samveving og en sang – det kaster skygge og gir stikk. Som stjernebilde er lean vidtrekkende og galaktisk, men likevel tettpakket, sanselig og klebrig. Det er en visuell akse og et linjeskift. Åndelig sett er det det hendene våre gjør når de ber.

Lean både holder oss og holder oss oppe – «We all need somebody to lean on», som sangeren og komponisten Bill Withers minnet oss på i 1972 [3]. // Lean er den spretne energien, dissensen og svaiingen til hiphop-gruppen Dem Franchize Boyz’ musikk, som tidlig på 2000-tallet kunne få hele nattklubben ut på dansegulvet for å knipse med fingrene sine og lene seg bakover i takt med låten Lean Wit It, Rock Wit It [4]. // Lean utgjør selve kjernen og energien til den klassisistiske kontrapostposeringen, som gjøres hel og hellig gjennom hvordan det lysende svarte og queer blandes sammen, opphever skiller og overskrider grenser. // Lean er fremveksten både av dragartistenes dansekonkurranser i Harlem på 1920-tallet og av hiphopsjangeren trap i Atlanta på 1990-tallet, to kulturfenomener som inngår i en dekadent dialog på tvers av dansegulv og tiår. // Lean er den radikale frigjøringen som sender disse kanoniserte skråstrekene tilbake dit de hører hjemme og som gjør at de beveger seg, befridd fra den evig frosne carraramarmoren. // Lean er chopped and screwed-teknikkens bearbeiding av lyd til uforglemmelig musikk i tillegg til, og som remikser av, de banebrytende grepene og teknologiene man finner i notene og linjene til musikere som Julius Eastman, Alice Coltrane og Nina Simone. // Lean er på en og samme tid en kompleks og gjensidig avhengighet, et fellesskap, et slektskap, et innfløkt sett med matematiske muligheter som bryter med det statiske og som poserer som en lyrisk abstraksjon.

Å lene, lean, representer således en gest som tvinger frem en umulig fysikk: et fall uten kollaps; et storslagent draperi som aldri treffer gulvet, men som heller svever; et bilde som trosser vår forestillingsevne. Vi bor i en verden der stedene vi reiser gjennom er blitt lagt opp for å overvåke oss og kontrollere hvordan kroppene våre burde bevege og føle seg. De av oss som lener, utfører derfor et helt nødvendig romlig og følelsesmessig arbeid: Vi setter opp beskyttende innhegninger som bryter opp og gjør om på rom, som avkoloniserer tid, som remikser minner, som reformaterer omsorg. Lean komponerer og lener med hast. Det er et performativt og politisk utkast til nye verdener som kan forestilles og bygges, og til nye måter å lese, lytte, bli og være på.

Utstillingen LEAN søker et sted mellom horisonten og himmelen. Både utstillingen og de enkelte kunstnerne åpner opp vinduer til en nettverksbasert arkitektur, til en endeløs form for kommunikasjon, til et rop som venter på et svar, til nydelige bilder som vekker vårt begjær.

– Legacy Russell


NB! Leilah Weinraubs video Shakedown er 70:59 min lang, og vises på følgende tidspunkt:

11:00-12:10, 12:15-13:25, 13:30-14:40, 14:45-15:55.


OM KUNSTNERNE OG KUNSTVERKENE I UTSTILLINGEN


JUSTIN ALLEN

Dokumentasjon av performancen, Explain Totality (version 3), Movement Research at the Judson Church, 22. oktober 2018, 11:11 min.

Justin Allen (f. 1992, Arlington, Virginia; bor og jobber i Brooklyn) [han/ham] er en skribent og utøvende kunstner. De siste performance-baserte verkene hans utforsker og inngår i en dialog med historien til hardcore punk og feirer svarte musikeres bidrag til denne kreative musikksjangeren. Explain Totality (version 3) (2018) tar opp tråden igjen fra et av disse performance-innslagene, som Allen opprinnelig satte opp i 2018 på den historiske Judson Memorial Church i New York som en del av den eksperimentelle serien Movement Research at the Judson Church. I dette verket reflekterer kunstneren over det å vokse opp i en amerikansk forstad, mens han innimellom går over til å covre hiphopduoen Rae Sremmurds låt «Black Beatles» fra 2018. Allens bruk av denne låten mikser sammen de ulike språkene til punk og hiphop, og hyller dermed dette skjæringspunktet som et nødvendig møte- og samtalested. Kunstnerens ulike gester – hvor han danser skank, lager vindmøller og bøyer og tøyer på beina sine – betoner de bevegelsene som finnes i, eller danner opptakten til, den kollektive danseformen moshing. Kunstnerens fysiske form og koreografi uttrykker en organisk arkitektur, en som sikter på å etablere og opprettholde en intimsfære i motsetning til, og i samarbeid med, de andre kroppene på dansegulvet. Dette både kolliderer med og utgjør en kontrast til hvordan Allen reflekterer over historien om den amerikanske forstadsutviklingen som noe uttrykkelig rase- og klassebasert, hvor forstedene selv representerer den giftige arven etter amerikansk slaveri og etter segregerings- og kontrollpolitikken som fant sted i oppbyggingen etter den amerikanske borgerkrigen.

Biografi

Justin Allen eksperimenterer med performance, skriving, lingvistikk, fotografi og film for å forstå hvordan vi forholder oss til tid, samfunn og sted. Han har hatt opplesning av sine verk og opptrådt på Poetry Project, Movement Research at the Judson Church, The Shed, Kampnagel og ISSUE Project Room, hvor han for tiden har et kunstneropphold. Han har mottatt støtte fra Franklin Furnace og fra Foundation for Contemporary Arts.


JEN EVERETT

Happy New Year, 2018. Video, 54 sekunder.

Jen Everett (f. 1981, Detroit; bor og jobber i St. Louis) [hun/henne] er en kunstner som begynte med fotografibasert kunst og som senere tok til å integrere tekst, installasjon og tidsbaserte medier i kunsten sin. Everett undersøker gjerne det svarte kulturarkivet som en arena for overføringer, kulturelle brudd og et indre åndsliv. Hennes interesse i krysskoblingene på tvers av sted, tid og hukommelse er sterkt påvirket av hennes bachelorstudier i arkitektur. I Happy New Year (2018) henter kunstneren frem og endrer på videoopptak familien hennes gjorde av hjemmelivet deres på 1980-tallet i storbyen Detroit, hvor kunstneren vokste opp. Dette verket tar seeren direkte tilbake til en spontan nyttårssammenkomst i Everetts barndomshjem, med kunstnerens far bak videokameraet som en leken auteur og regissør av denne ordinære scenen som utspiller seg. Selv om videoen er på under minuttet og lydløs, er interaksjonen blant kvinnene og med mannen bak kameraet både storslått, klingende og meningsfull. Everetts redigering tar farens blikk, slik dette kommer til uttrykk gjennom kameraøyet, og omarbeider og iscenesetter det på nytt, slik at minnet av det opprinnelige øyeblikket omformes med skånsomme kutt og kamerasveip som, i kraft av sin tekstur og lagdeling, oppnår en malerisk kvalitet. Kunstneren lager dermed komplekse og intime portretter av hver av de fire svarte kvinnene som avbildes – slektninger som deler på rommet, men som like fullt står langt fra hverandre i hvordan de forholder seg til eller avviser å bli filmet. Everetts video lager også et kollaborativt selvportrett av kunstneren og faren hennes – her vises spor av forhandlinger og reforhandlinger på tvers av kjønn og generasjon, i en subtil fortelling og motfortelling som remikser et helt nytt album.

Biografi

Jen Everett er en kunstner fra Southfield, like nord for Detroit, og er for tiden bosatt i St. Louis. Hun er generelt interessert i de mange ulike måtene svarte mennesker fortsetter å produsere og overføre kunnskap utover formelle strukturer. Praksisen hennes beveger seg mellom kamerabaserte medier, installasjon og skriving. Everetts nyeste arbeider ser på forholdet mellom kulturelle brudd og svarte menneskers indre liv. Dette gjør hun gjennom å undersøke materialene vi samler på, informasjonen vi holder i kroppene våre, og det eventuelle skjæringspunktet mellom disse to. Everett oppnådde en mastergrad i billedkunst (MFA) fra Washington University i St. Louis, hvor hun hadde et stipendopphold ved Sam Fox School of Design & Visual Arts. Hun tok en bachelorgrad i arkitektur fra Tuskegee University. Verkene hennes har blitt vist på Krannert Art Museum, Hedreen Gallery ved Seattle University, SPRING/BREAK Art Show New York, Leo Model Gallery ved Hampshire College, Vox Populi i Philadelphia og Gallery 102 i Washington, DC. Hun har også blitt presentert gjennom foredrag på Saint Louis Art Museum og Harvard University og har fått omtale i journalene Transition og SPOOK. Kunsten hennes har blitt publisert i Color Theory (Wolfman Books, 2019) og Undertow (Silent Face Projects, 2018). Hun har hatt kunstneropphold ved Vermont Studio Center, Atlantic Center for the Arts og ACRE, og hun har blitt innkjøpt av Museum of Contemporary Photography (MoCP) ved Columbia College i Chicago.


KRISTA GAY

BLACK PUSSY, 2020. Video, 58 sekunder.

BLKPussy_error, 2021. Video, 3:51 min.

Kun tilgjengelig digitalt på Kunsthall Stavangers nettsider.

Krista Gay (f. 1998, Los Angeles; bor og jobber i New York) [hun/henne] er en tverrfaglig kunstner som i sine verk gjerne bruker videoarkiver hun finner på nettet. I sin praksis, som omfatter tekst, lyd, fotografi og film, undersøker Gay hvordan svart kvinnelighet fremstilles i ulike nettmedier, hvor ulike publikumsgrupper deltar som tilskuere gjennom det stedfortredende og protetiske speilet IKT-teknologiene setter opp. I dette arbeidet ser kunstneren på de omskiftelige forholdene svarte kvinner både har hatt og har nå til begreper som kyborger, slaver, roboter, memer og maskiner. Gays kritikk av hvordan medier fremstiller svart kvinnelighet – og dermed også deres seksualitet – tar opp den problematiske skildringen av den svarte femme som enten opphøyd eller uverdig, enten forgudet eller skjendet. Kunstnerens to nylagde videoverk som vises på utstillingen, kalt BLACK PUSSY (2020) og BLKPUSSY_error (2021), reflekterer over bildene av svart femininitet, svart kvinnelighet og svarte kvinner som overføres i internettets komplekse, mangfoldige og ontologiske landskap. I hvert av verkene tar Gay for seg de rasistiske etterdønningene etter de historiske arketypene «Mammy», «Sapphire» og «Jezebel», og foreslår hvordan slike provoserende stereotyper kan frigjøres, myndiggjøres, reformuleres og omdefineres. Den dag i dag påvirker disse stereotypene hvordan svarte kvinner representeres i dagens visuelle kultur: En Mammy, med røtter i sørstatenes slaveri, var en kjønnsløs svart kvinne som typisk ble satt til å se etter og oppdra en hvit families barn; en Sapphire ble typisk fremstilt som en sint svart kvinne som i sin væremåte krenket det hvite overherredømmets samfunnsnormer om at svarte kvinner burde forholde seg passive, underdanige og usynlige; mens en Jezebel ble fremstilt som en løssluppen og seksuelt vellystig svart kvinne som kun tenkte på å forføre eller friste. Gay ser slike stereotyper i lys av rasehygienens medisinske apartheidtankesett, hvor svarte kvinnekropper oppfattes som laboratorier, det vil si som steder som skal eksperimentere på og utnyttes til beste for den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Kunstneren reflekterer over hvordan verkene hennes gjør mostand mot ikke-svarte tilskueres kjønnede blikk og voldelige kikkerlyst som «en konfrontasjon, en avvisning, et opprør, en måte å lytte på, en måte å holde fokus på problemet på».

Biografi

Krista Gay er en kunstner som jobber med fotografi, video, språk og lydinstallasjoner for å studere vitenskapen og historien om svarte amerikaneres kropper. I sine verk bruker hun sin egen status og erfaring som svart kvinne til å gå i dialog med og problematisere hvordan vitenskapelig forskning fortsatt undertrykker og eksperimenterer på svarte kvinner.


DEVIN KENNY

Lean (20hz ‘dando repeat barline rmx), 2020. Video, 44:48 min.

Devin Kenny (f. 1987, Chicago; bor og jobber i New York) [han/ham] er en kunstner, skribent og musiker som jobber med performance, objekter, video, fotografi, musikk, maleri og tekst. Kenny undersøker prosessen som ligger bak det å konstruere en identitet, og da særlig i amerikanske byer, både parallelt og overlappende med det å konstruere en nettidentitet. En hoveddrivkraft bak Kennys kunst er ønsket om å utforske Maafa, et ord på kiswahili som betyr «kjempekatastrofe» eller «forferdelig hendelse» og som viser til den transatlantiske slavehandelen og dens vedvarende følger og epigenetiske traumer. Kenny bruker dette historiske prismet til å undersøke hvorvidt synkretismen og den kulturelle utvekslingen som fant sted i slavehandelens kjølvann, også la grunnlaget for en nettverksbasert kultur, selv før telekommunikasjon var blitt oppfunnet. Lean (20hz ‘dando repeat barline rmx) (2020) er et bestillingsverk som debuterer på denne utstillingen. Som både kjærlighetssang og kjærlighetsbrev til byen Houston, hvor kunstneren bodde i perioden 2017–2020, er verket også en uventet hyllest til 50-årsjubileet for den amerikanske Apollo 13-ekspedisjonen, kjent på folkemunne som «en vellykket fadese». Verkets tittel opererer som en referansenøkkel og gjennomgangstone: Frekvenser lavere enn 20 Hz føles stort sett mer enn de høres av menneskeøret; «’dando» er en forkortelse for ritardando, et begrep hentet fra klassisk musikk som betyr å gradvis ta det saktere; «repeat barline» viser til at man setter på en loop eller et gjentagende segment som en grunnform; og «rmx», en kortform for remix, var et filetternavn som typisk ble brukt tidlig på 2000-tallet i ulovlige musikknedlastninger fra fildelingstjenester som Limewire, Napster og Kazaa. Kennys verk spiller også musikalsk og språklig på klubbdrinken og kulturfenomenet lean, som er en blanding av kodeinholdig hostesaft, soda og sukkertøy. Denne miksturen så dagens lys i Houston og ble senere popularisert i sørstatenes hiphopkultur av rappere som Lil Wayne. Når denne sammenblandingen inntas, trigger den en følelse av sakte eufori og ekstrem avkobling. Det hevdes at denne effekten inspirerte remiksteknikken kalt chopped and screwed som den legendariske Houston-baserte DJ Screw utviklet i sine hiphopremikser på 1990-tallet. Den lydmessige og visuelle komposisjonen av Kennys verk gjør at lean aktiveres som strategisk forvrengning og koding, og gjør det mulig å brette ut og reformatere svart kultur som et kosmisk og tidløst fenomen. Som i chopped and screwed-teknikken kutter Kenny opp og skruer sammen et kobbel av ulike referanser, hvorav mange er hentet fra YouTube. Disse spenner fra den kjente memskaperen Addy Borneman, som døde 12. april i fjor, til et talkshowinnslag med astrofysikeren Neil deGrasse Tyson, til Gil Scott-Herons opplesning av sitt dikt «Whitey on the Moon» fra 1970. Kunstneren reflekterer over «rommets nådeløse vakuum» som glitchet reisemål og ekstatisk avgang: rom som verdensrommet, rom som svart kultur, rom som internettet, rom som arkiv, rom som remiks, rom som lydanlegg, rom som innhold, rom som noe viralt – som «noe som lager et diskursivt rom ut av et dansegulv, uansett hvor det måtte være hen».

Biografi

Devin Kenny er tverrfaglig kunstner, skribent og musiker. Han vokste opp på Chicagos sørside, og som tenåring flyttet han til New York for å studere på Cooper Union. Han fortsatte deretter sin praksis på Bruce High Quality Foundation University (New York), Skowhegan School of Painting and Sculpture (Madison i Maine), SOMA Summer (Mexico by) og Whitney Independent Study Program (New York). Han har samarbeidet med bl.a. Justin Allen, Lucas Pinheiro, Center for Experimental Lectures, Triple Canopy, Rhizome, Andrea Solstad og unbag, og han har stilt ut på ulike kunst- og musikkarenaer i byer som New York, Chicago, Los Angeles og Houston, bl.a. The Kitchen, Goethe-Institut, Recess, Julia Stoschek Collection Düsseldorf, CAMH, OCCII, REDCAT, MoMA PS1 og Performance Space. Han ble ferdig med sin mastergrad i billedkunst (MFA) på UCLA i 2013.

Ved hjelp av performance, objekter, videokunst, fotografier, musikk, malerier og tekst

undersøker Kenny prosessen som ligger bak det å konstruere en identitet både på nett og i den fysiske verden, og da særlig i amerikanske byer som dem han vokste opp i. Siden Kennys egen familie ble rammet av Maafa, det vil si den transatlantiske slavehandelen, er et hovedspørsmål i kunstnerskapet hans hvorvidt synkretismen og den kulturelle utvekslingen som slavehandelen førte til, også la grunnlaget for en nettverkskultur, selv før telekommunikasjon var blitt oppfunnet.


KALUP LINZY

Art Jobs and Lullabies, Video Suite 1, 2015. Video, 20:20 min. Med tillatelse fra kunstneren og David Castillo.

KK Queens Survey, 2005. Video, 7:20 min. Med tillatelse fra kunstneren og David Castillo.

Kalup Linzy (f. 1977, Clermont, Florida; bor og jobber i Tulsa, Oklahoma) [han/ham] bruker mote, popkultur og melodrama for å stille kritiske spørsmål til ideer om rase, seksualitet, klasse og kjønn. Dermed utfordrer Linzy ikke bare hvordan vi ser på verden, men hvordan vi beveger oss gjennom den. Han ble delvis oppdratt av sin nå avdøde bestemor, og han ble tidlig fan av hennes favorittsåpeserie Guiding Light – dette sådde spiren for hans interesse i programmets fiktive familier og de komplekse fantasiene som utspiller seg i et endeløst drama. I verkene sine tar kunstneren i bruk såpesjangerens sceniske spenninger og dekadente strukturer, som ved å imitere «det virkelige liv» trekker frem de elementene fra virkeligheten som ofte overgår fiksjonen. I KK Queens Survey (2005) opptrer Linzy som en kvinnelig New York-kunstner i atelieret sitt som blir ringt opp i forbindelse med en markedsundersøkelse, og hvor hun får spørsmål om sin kunst og det å være kunstner. Spørsmålene spenner fra det tilsynelatende banale («Hvor ofte gjør du ferdig et verk?») til de eksistensielt frekke («I overført forstand, hvor mange rumper har du kysset i dag?»). Etter hvert som Linzys figur svarer på disse spørsmålene, får vi se en skarp og vittig replikkveksling som driver gjøn med dagens «kunstverden». Kunstnerens kommentarer gir innblikk i presset som en yrkesaktiv kunstner møter, og understreker hvordan kunstnere pushes til å drive med og utføre tvilsomme arbeidspraksiser som går langt utover deres kunstnervirksomhet på atelieret. I Art Jobs and Lullabies, Video Suite 1 (2015) presenterer Linzy en eksperimentell musikkvideo som bruker lo-fi-produksjonens tekstur og estetikk for å bearbeide albumet hans av samme navn fra 2014. I denne sangsuiten manifesterer Linzy forestillingen om R&B-divaen som et transformativt verktøy. Linzys diva veksler mellom å tynges av det besværlige oppdraget med å spille sitt livs største rolle, men også lekent og velvillig å gestalte denne rollen i ulike fremtoninger og ansiktsuttrykk på en utforskende reise mot selvrealisering.

Biografi

Kalup Linzy ble født i Florida og er for tiden stipendiat ved Tulsa Artist Fellowship. Verkene hans tar opp seksualitet, kjønnsstereotyper, kulturelle identiteter og sin egen oppvekst gjennom videoer og performance basert på såpeoperaer. I det siste har han holdt separatutstillinger på bl.a. Sundance Film Festival, Berkeley Art Museum, Studio Museum in Harlem og LAX ART (Los Angeles), og gruppeutstillinger på bl.a. Whitney Museum of American Art, MoMA og MoMA PS 1. Linzy har mottatt en rekke priser og stipender, bl.a. fra John Simon Guggenheim Memorial Foundation, Creative Capital Foundation og New York Foundation for the Arts. Han har blitt innkjøpt av Studio Museum in Harlem, Whitney Museum of American Art, MoMA og Metropolitan Museum of Art. Han representeres av David Castillo Gallery i Miami Beach i Florida og Breeder Gallery i den greske hovedstaden Athen.


RENE MATIĆ

Brown Girl in the Art World III, 2019. Video, 11:01 min.

Rene Matić (f. 1997, Peterborough; bor og jobber i London) [de/dem] er en kunstner som jobber med maleri, skulptur, film, fotografi og tekstilkunst. Deres pågående arbeid tar opp saker som angår svart kultur og identitet og hva det vill si ha en identitet med ulik kulturell tilhørighet, motivert av deres egne erfaringer som en queer, svart og ikke-binær brite. Deres videoverk Brown Girl in the Art World III (2019) innledes av et opptak kunstneren gjorde under en tilbakemeldingssesjon (art school critiuqe/crit) på en kunstskole, hvor Matić ble bedt om å snakke om de siste arbeidene til en gruppe på 15 studenter, hvorav 11 var hvite. Tilskuerne ser kunstneren – filmet på en iPhone under regi av sin kone, som er hvit – danse foran en forlatt pub i den tradisjonelle engelske arbeiderklassebyen Skegness (feilaktig omtalt i videoen som Cornwall, men hvor Matić har valgt å respektere originalopptakets integritet). Matić snakker med, til og gjennom verket som om de ser på et speilbilde. Som kunstverk er Matić både separat fra verket og en tilskuer til dette verket. Samtidig er de forbundet med og knyttet opp i kompleksiteten i verket – det er et bunnærlig og sårbart selvportrett. I denne monologen refererer kunstneren til sin aktuelle studie om dans som en stadig forhandling mellom potensialet for et frigjort svart uttrykk og de økonomiske realitetene som svarte utøvere møter, der de vrir seg ukomfortabelt under trykket fra og regien til det hvite blikket. Matić plukker smertefullt på disse spenningene, der de skaper rom for seg selv blant sine kunstnerkolleger med «the crit» og dens kanoniserte praksis og vold som en performativ ramme. Som en «svart femme som søker frihet» foretar kunstneren nødvendige inngrep med rommet de deler utenfor skjermen med sine klassekamerater, i tillegg til de inngrep de foretar på skjermen og i bevegelsesforskningen de foretar i det offentlige rom. Matić reflekterer over spenningen mellom praksis og teori slik det angår den svarte og queer bevegelsen innad i det trøblete feltet som er kunstakademiet: «Jeg ble først interessert i å danse fordi det så ut som slåssing», sier de. «Det å konseptualiseres river meg bort fra meg selv.»

Biografi

Rene Matić er en kunstner som for tiden jobber i London. Verkene deres blander de akademiske feltene post-blackness, glitchfeminisme og subkulturell teori i et møtepunkt de beskriver som «frekkhet» – dette kaster lys (eller skygge) over de forhåndsbestemte konfliktene og motsetningene de møter mens de navigerer rundt i verden med en kropp som sin egen. Matićs forskning strekker seg tilbake til etterkrigstidens Storbritannia og barn født til svarte amerikanske soldater og hvite kvinner under andre verdenskrig, spesielt ser de på overlevelsesstrategier. De tar utgangspunkt i ulike danse- og musikkbevegelser som northern soul, ska og two-tone. Deres nåværende arbeid fokuserer stort sett på skinheadbevegelsen, dens grunnleggelse som et multikulturelt møtested mellom vestindisk og hvit arbeiderklassekultur, og dens påfølgende appropriering av høyreekstreme som kjempet for hvitt overherredømme. Matić bruker dette som en metafor for å granske sin egen erfaring med å leve i de britisk svartes diaspora, for å få frem i lyset hvit misunnelse, kolonialismens vedvarende arv og frykten for en svart planet – alt sammen ting som flyter sammen i deres egen blandete rasetilhørighet.

De har stilt ut og opptrådt på gallerier som Bold Tendencies, Saatchi Gallery, Arcadia Missa, Atrium Gallery, Copeland Gallery, Autograph ABP, Protein Gallery, Ugly Duck Gallery (alle London), Royal Standard (Liverpool), Attic Space (Nottingham), Rile Space (Brussel) og Hume Gallery (Chicago), og også digitalt på bl.a. VITRINE og Lesbiennale 2019. Blant deres bestillingsverk finner vi Black Cultural Archives, utført for Tate x Mayor of London (2018). Verkene deres har nylig vært å se på Bloomberg New Contemporaries 2020 og på gruppeutstillingen Friends and Friends of Friends på Schlossmuseum i Linz (til januar 2021). Matićs første separatutstilling fant sted i London på VITRINE (oktober 2020).


SADÉ MICA

With Me Mam in Malham, 2019. Video, 57 sek.

Posturin, 2018. Video, 1:01 min. Bestillingsverk for Tate Collective.

Sadé Mica (f. 1995, New Moston, Greater Manchester; bor og jobber i Manchester) [de/dem] er en multimediakunstner og musiker som tar i bruk tekstiler, film, lyd og performance for å utforske hvordan deres bevegelse overvåkes og kontrolleres av omgivelsene, og hvordan queer og svarte kropper samtidig frigjøres og begrenses på den britiske landsbygda. I sin praksis oppsøker Mica titt og ofte landlige idyll der de setter opp et trebent stativ og opptrer foran kameraet – resultatet er underfundige scener som griper rett inn i den naturskjønne rammen. I Micas videoverk With Me Mam in Malham (2019) filmer kunstneren seg selv og moren sin i den historiske engelske landsbyen Malham, som er et populært reisemål for turgåere. I dette familiesamarbeidet imiterer Mica og moren hverandres gester og utseende, der de poserer på både en improvisert og en koreografert måte som en respons til omgivelsene. Idet de bøyer seg bakover, lener seg fremover og huker seg ned på bakken, blir begge to forlengelser av det frodige landskapet som omgir dem. Slik skapes en sammenstilling av organiske former som overfører og omdanner landskapets egen energi. I videoverket Posturin (2018) poserer Mica som om de blir tatt bilde av, der de står på atelieret sitt med armene i kors og ser direkte på kameraets blikk. Det er Mica selv som har fortellerstemmen som hvisker frem et lyrisk dikt. Kunstneren reflekterer her over praksisen med å presse sammen brystvev med et klesplagg kalt en binder i den hensikt å se flatbrystet ut. En slik binder brukes av ikke-binære eller transkjønnede mennesker på en måte som gir dem egenbestemmelse og en positiv kroppsopplevelse. Mica, som selv bruker binder, fremfører en sårbar indre monolog der de reflekterer over hvordan ikke-binære skaper sin identitet, og hva slags radikale avvisninger kan iscenesettes hvis bryst enten er til stede eller ikke. Kunstneren funderer slik: «Det er beregning bak bevegelsene / Kan ikke være et skritt foran når vekten tynger enda mer / Å binde er å begrense … å ikke gjøre det, det er å – gjøre motstand? Tilgi, la femme eksistere.”

Biografi

Sadé Mica bor og jobber i Manchester. Deres praksis er forankret i å undersøke selvet, og da særlig selvet med hensyn til kjønn og performance – hvordan omgivelsene påvirker deres forhold til det å være queer og til kroppen sin, hvordan bevegelse overvåkes og kontrolleres både av miljøet og oss selv, og hvor lite kontroll vi har over hvordan vi oppfattes når vi tvinges utenfor våre egne sfærer. Mica undersøker hvordan kroppen sin frigjøres og begrenses, ved at de slipper seg og sine armer og bein fri på den britiske landsbygda, poserer foran kamera i disse store og fremmedartede landskapene og fanger opp enten sin rolige form og tankefulle bevegelser eller bevegelser som er mer kaotiske og mindre overveide. De bruker tekstiler dels for å unnvike forventingen om at transkjønnede skal holde seg under radaren, og dels for å avsløre kjønns performative natur. Slik legger de bevisbyrden over på dem som ikke er klare over alt som må ofres for at man skal slå seg til ro med kroppen sin og hvordan man er.

I det siste har de deltatt på utstillinger som Natural Encounters på Leeds Art Gallery (2020), To the Unknown på Somerset House Studios (2020), Found in Translation på Trans Vegas Digital (2020), GENDERS på Science Gallery i London (2020) og GIVIN U COY GIVIN U SMIZE på IMT Gallery i London (2020). De har også holdt separatutstillingen It Teks Time på Outpost i Norwich (2020).


LEILAH WEINRAUB

SHAKEDOWN, 2018. Video, 70:59 min.

Visningstider: 11:00-12:10, 12:15-13:25, 13:30-14:40, 14:45-15:55.

Leilah Weinraub (f. 1979, Los Angeles; bor og jobber i Los Angeles) [hun/henne] er kunstner, filmregissør og administrerende direktør og medgrunnlegger av Hood by Air, et New York-basert motekollektiv kjent for sitt luksuriøse streetwear. Som filmskaper har Weinraub dokumentert motepåvirkere som ikke har fått sin rettmessige anerkjennelse, og da særlig de fra uavhengige miljøer av queer, ikke-hvite mennesker som har fått sine kreative uttrykk plyndret av massekulturen og som nesten aldri får fortalt historiene sine på sine egne premisser. SHAKEDOWN (2018) er en dokumentarfilm som Weinraub begynte å ta opp i 2002 da hun var 23. Filmen ble først vist på Berlinalen i 2018, og senere ble det den første ikke-pornografiske filmen som ble lansert på Pornhub. Filmens tittel er hentet fra Shakedown, en Los Angeles-basert lesbisk strippeklubb som henvender seg særlig til svarte lesbiske. Weinraub begynte å jobbe på Shakedown som husfotograf, men følte seg begrenset av fotomediet og gikk derfor over til film. I løpet av de neste seks årene tok Weinraub opp 400 timer med film, hvor hun fulgte tett med på livene til noen av danserne som regelmessig opptrådte på klubben, og som Weinraub i filmens rulletekst omtaler kollektivt som «The Shakedown Angels», bl.a. Dallas, Egypt, Foxy, Blaze, Sunshine, Jamaika og klubbens «mor» Miss Mahogany, med 33 års erfaring fra bransjen. Weinraubs portrett av Shakedown som et fristed for kreativ utfoldelse legger for dagen en selvstendig og radikal arkitektur – et sted drevet for og av svarte kvinner som ønsker å etablere og være vertskap for nye intimitets- og fellesskapsformer for queer-miljøet. På Shakedown opptrer danserne med nye uttrykk for sine personligheter og utfolder seg kreativt på scenen, idet de løfter frem svart kvinnelighet som noe vakkert, komplekst og variert. Weinraub gjør således et nødvendig inngrep i ideene våre om svart feminisme og utvider dens muligheter. Dette gjør hun ved å nekte å la seg begrense av «respektabilitetskrav» og heller motvirke det streite, hvite miljøets blikk, erotiske forestillinger og kvinnefiendtlighet, slik at hun dermed snur opp ned på spørsmål om makt, økonomi, selvråderett og kontroll. Som danseren Dallas minner publikum på før musikken begynner: «Er du streit, så trenger du ikke sitte helt forrest.»

Biografi

Leilah Weinraub er en kunstner og filmregissør som veksler mellom å bo i Los Angeles og New York. Siden den debuterte på Whitney Biennial i 2017 og deretter Berlinalen i 2018, har hennes film SHAKEDOWN blitt vist på en rekke institusjoner verden rundt, som MoMA PS1 (New York), MOCA og CAAM (Los Angeles), ICA (London) og Centre d’Art Contemporain (Genève), samt et antall filmfestivaler. Som administrerende direktør og medgrunnlegger av Hood by Air, et New York-basert motekollektiv kjent for sitt luksuriøse streetwear, revolusjonerte Weinraub moteverdenen ved å slå et slag for det hun kaller «moderne mennesker», det vil si den fremvoksende forbrukerklassen som snur opp ned på overleverte rase-, klasse- og kjønnsmarkører og nyter frihet, lovløshet og spetakkel. Som filmskaper har Weinraub dokumentert oversette motepåvirkere, og da særlig uavhengige miljøer med queer, ikke-hvite mennesker som har fått sine kreative uttrykk plyndret av massekulturen og som nesten aldri blir presentert på sine egne premisser.


OM LEGACY RUSSELL

Legacy Russell er kurator og skribent. Hun vokste opp i fødebyen New York og er nå Associate Curator of Exhibitions på Studio Museum in Harlem. Russell har en mastergrad i kunsthistorie (MRes with Distinction) fra Goldsmiths, University of London, med fordypning i visuell kultur. Som forsker, kurator og skribent fokuserer hun på kjønn, performance, digital identitet, internettfenomener og ritualer i nye medier. Russells tekster, intervjuer og essayer har blitt utgitt internasjonalt. Hun har bl.a. kuratert utstillinger og prosjekter som LEAN (2020) for Radical Broadcast-programmet til Performa, med bidrag fra Justin Allen, Jen Everett, Devin Kenny, Kalup Linzy, Rene Matić, Sadé Mica og Leilah Weinraub; This Longing Vessel: Studio Museum Artists in Residence 2019–20 (2020), med bidrag fra E. Jane, Elliot Reed og Naudline Pierre; Projects: Garrett Bradley (2020) og Projects 110: Michael Armitage (2019), begge holdt på MoMA i samarbeid med Thelma Golden og Studio Museum in Harlem; og Dozie Kanu: Function (2019), Chloë Bass: Wayfinding (2019) og Radical Reading Room (2019) på Studio Museum in Harlem. Hun mottok en kunstskribentpris fra Thoma Foundation i 2019, et kunstnerstipend fra Robert Rauschenberg Foundation i 2020 og kunstprisen Creative Capital Award i 2021. Hun debuterte med boken Glitch Feminism: A Manifesto (2020) på Verso Books. Snart kommer også hennes neste bok BLACK MEME ut på Verso Books.

www.legacyrussell.com | IG: @ellerustle


///

1. Wilson, Ronaldo V. Poems of the Black Object. “VERGELIOIAN SPACE V: CALIBAN X”, s. 49. Futurepoem, 2009.

2. Adeyemi, Kemi. “Beyond 90°: The Angularities of Black/Queer/Women/Lean: Kemi Adeyemi (29.1).” Women & Performance, Women & Performance, 26. feb. 2019, www.womenandperformance.org/bonus-articles-1/29-1/adeyemi.

3. Referanse til en låt av Bill Withers med tittel «Lean on Me» (1972).

4. Referanse til en låt av Dem Franchize Boyz «Lean Wit It, Rock Wit It» (2006).


4 mars, 2021 —

25 april, 2021

Loading...

Tilbake til toppen