EN / NO
×

8 april, 2021 — 6 juni, 2021

Try Explaining How You Feel

Jamian Juliano-Villani

Utstilling

I sitt nye maleri Monterey (2021) avbilder Jamian Juliano-Villani en rød trillebår i snøen i tillegg til to dinosaurunger og et svart-hvitt POW-flagg. Dinosaurene er kopiert fra en tegneserie fra 1970‑tallet, mens POW*MIA-flagget (Prisoners of War * Missing in Action) stammer fra 1972, da en amerikansk forening for familier til krigsfanger og savnede soldater i Sørøst-Asia (National League of Families of American Prisoners and Missing in Southeast Asia) laget det for å holde liv i minnene om alle de amerikanske soldatene som fremdeles var savnet eller ikke kommet til rette etter Vietnamkrigen. Ifølge Juliano-Villani viser bildet en amerikansk armeveterans bakgård. Hun lekte først med tanken om å male en kalkun formet gjennom håndavtrykk, eller en sexy rev som gravlegger en t-skjorte med påskriften «Det ble en gutt», men endte til slutt opp med akkurat denne blandingen av dinosaurer, flagg og trillebår. Det er en absurd kombinasjon, men det føles likevel riktig og gir absolutt mening som et særamerikansk motiv, som noe tegneserieaktig, nostalgisk og med en mørk undertone. I likhet med utstillingen for øvrig hopper dette maleriet frem og tilbake gjennom USAs historie og berører ulike måter landet ynder å fremstille seg selv på. Maleriet ble til dels, men bare til dels, inspirert av William Carlos Williams’ korte hverdagsdikt «The Red Wheelbarrow» fra 1923:

so much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens

Det er mye poesi og frie assosiasjoner i måten Juliano-Villani lager sine kunstverk på. Hun sier at hun trives bedre med å skrive enn å male, og at hun til stadighet kommer på nye ideer, døgnet rundt. Hun skribler ned lister med ideer og oppbevarer dem i ulike esker på atelieret sitt i Bushwick i Brooklyn, der eskene merkes med det aktuelle året og stables opp i et hjørne. Når hun trenger inspirasjon, dumper hun en av eskene ut på gulvet og lar ideene flyte vilt:

«GAMMEL SKOTSK HUND I STØPT JERN SOM HOLDER ÅPEN EN DØR TIL EN HELNEONS ANTIKVITETSBUTIKK» «METALLRABBINER SOM VELSIGNER EN RADIATOR» (en av hennes favoritter) «TO FORRETNINGSMENN SOM SKÅLER MED ET FOSSILT RAVEGG OG ET CHAMPAGNEGLASS PÅ EN EKSKLUSIV KINESISK RESTAURANT» «SLEDE SOM GÅR UTFOR EN BAKKE MED ROSETTASTEINEN PÅ, ET HÅNDAVTRYKK FRA EN FROSK I PRIMÆRFARGENE» «EN HUND I SNØEN MED EN SITRON I MUNNEN»

Når jeg besøker henne, driver hunden hennes Timmy, som selv har dukket opp i noen av hennes malerier, og løper rundt i atelieret med en robottarantella i munnen sin. Han setter seg ned på idehaugen hennes og slår seg til ro der. Mange av disse ideene er kommet til i lettere bedugget tilstand. Den siste robotskulpturen hennes, Armen (2021), som har fått sitt eget rom på Kunsthall Stavanger, er dessuten laget av de røde plastkoppene som amerikanere gjerne bruker når de drikker på fest. Skulpturen danser rundt på et pingpongbord: Dette er den klassiske studentdrikkeleken beer pong som er blitt vekket til live. Imens spilles Right Said Freds store hit fra 1991, «I’m Too Sexy», om igjen og om igjen. Vi ser også en høyballe som sitter på en gyngestol. Dette kunne ha vært en fyllefest på et hvilket som helst universitet i USA på et hvilket som helst tidspunkt de siste tre tiårene.

På veggen spilles en video fra 1960-tallet som viser den nederlandske abstrakte kunstneren Karel Appel som går løs på et av lerretene sine og klasker på tykke lag med maling, nærmest som en robot, eller en overstadig beruset party-student som insisterer på å bryte med kompisene sine.

Juliano-Villani lager imidlertid kunsten sin på stikk motsatte måte av Appels maniske ekspresjonisme. Når hun finner en idé som vekker hennes begeistring, projiserer hun kildematerialet sitt over på lerretet ved hjelp av en digital projektor, og maler så elementene nennsomt og nøyaktig inn med en lakksprøyter, og noen steder med frihånd og kost, for å gi en perfekt finish. Hun er så dyktig at hennes komposisjoner ikke ser ut som de er malt med frihånd. Det er en stil som er uttrykksløs, kommersiell og helt flat, og som er vanligere å bruke på biler og skilt enn i malerier. Foreldrene hennes eier en skiltproduksjonsbutikk i New Jersey, og den unge Jamian vokste opp omgitt av slike overflater og fete skrifttyper og arkivbilder. Stilen hun formilder, er altså den samme hun var omgitt av i barne- og ungdomsårene. Dette kommer til uttrykk i Robbi Company (2020), som hun selv beskriver som et slags selvportrett, hvor hun har overmalt et bilde av Melkeveien med familiebedriftens logo og forretningsmotto.

Maleriene hennes er flust med ulike representasjonstradisjoner: gamle reklamer, grafisk kunst, popkultur, tegneserier, leketøy og også kunst. Bacon Boy (2018) viser for eksempel en figur som er hentet fra et maleri av den danske Outsider art-kunstneren Ovartaci, født Louis Marcussen (1894–1985), som i 1929 ble innlagt på mentalsykehuset i Risskov, hvor hun malte fantasifigurene hun så i visjonene sine. Etter å ha oppdaget Ovartacis kunst i en haug med forkastede bøker hun tilfeldigvis fant på gaten, er Jamian nå en stor beundrer og siterer verkene hennes titt og ofte. Hennes eget verk Bacon Boy er kopiert rett fra et Ovartaci-maleri, bortsett fra at guttefiguren nå er laget av bacon. I hennes kunstneriske univers kan alle bilder og gjenstander få en rekke ulike liv, der de dukker opp i nye former og i uventede sammenhenger.

I tillegg til at hun bruker funne bilder som inspirasjonskilde, iscenesetter Juliano-Villani gjerne ulike tablåer på atelieret sitt og fotograferer dem. Hun lager scenografien selv. For Does This Slide Or Do I Pull (2018), som viser en storrumpet frosk som stirrer på veggen etter å ha sunket sammen på en stige, tok hun en leketøysfrosk hun fant i en nipsbutikk og fotograferte den. I virkeligheten har kosefrosken hennes hverken en stor rumpe eller melankolsk natur, og han holder frem et hjerte foran seg. Men fordi han er snudd den andre veien i bildet, kan vi ikke se dette ­– vi kan bare se at han stirrer på tomrommet hvor skyggen hans burde ha vært.

Juliano-Villani lagde en annen slags scenedekorasjon for Take Five (2018), som viser en maskert venetiansk klovn, en slags Pagliacci-figur, som omringes av sin egen truende skygge. Selv om hun hadde fått tak i et klovnebilde hun likte og hadde tenkt å bruke, kjørte hun seg fast og var i villrede om hva hun skulle gjøre med det. Derfor slo hun opp i en idé- og aktivitetsbok hun av og til tydde til når det var nødvendig, nemlig Nicolas Rourkes’ Art Synectics: Stimulating Creativity in Art (1984), som inspirerte henne til å fotografere bildet på nytt omgitt av skinnende og reflekterende plast. Dermed kunne hun forvrenge dette merkelige og litt foruroligende bildet og gjøre det enda mer merkelig og foruroligende, noe hun også oppnådde ved å legge til Louisville Slugger-balltreet som veives elegant rundt av to hender i hvite hansker. Take Five er således et vagt truende bilde, som hun selv sammenligner med de eksperimentelle kunstfilmene til Kenneth Anger. Det hele har en satanisk undertone: Det er som en scene fra en maskeradeball du ønsker å dra på, men er likevel redd for. Spor av vold finnes her og der i de andre maleriene hennes, men der er det gjerne en form for slapstick- eller tegnserievold som ikke virker truende. I Take Five trenger derimot mørkheten seg på rundt kantene til det dekorative og kitsch.

I Juliano-Villanis sukkerspinnrosa baderomsmaleri Replace Phosphates Without Compromising Functionality, a Relief (2020), kommer søppelmonsteret fra David Lynch-filmen Mulholland Drive (2001) krypende opp fra toalettet og ser rett ut fra lerretet. I så vel maleriet som i filmen representerer dette monsteret mørke og skremmende følelser vi holder skjult dypt nede i vårt indre, som vårt åndelige søppel. Eller kanskje er hun vår frykt for å mislykkes, denne mørke siden ved den amerikanske drømmen, som er gjemt vekk i toalettet ditt, rett rundt U-svingen, og venter på deg.

Plassert foran maleriet er en gardintrapp, som ligner veldig på trappen den tykke frosken sitter på. Den inviterer tilskuerne til å klatre opp i toalettet, konfrontere sine verste frykter og kaste seg ut i det.

Når hun lager et kunstverk, liker Jamian ofte å begynne med den teiteste ideen hun kan finne på, og så enten ta det hele ned et hakk eller tvert imot gjøre det enda teitere, frem til hun finner et balansepunkt hun trives med. En dårlig vits, eller en visuell morsomhet eller litt barnslig humor, får gjerne folk til å slappe av. Shut Up, the Painting (2018) viser for eksempel et trafikklys der det står «SHUT UP». Dette motivet er så tåpelig, sier hun, at det utsletter seg selv og kan egentlig ikke snakkes om. Maleriets kjerneidé er idiotisk: Ideen er at det ikke er noen idé.

Selv om trafikklysene altså ber deg om å holde kjeft, holder Jamian selv aldri kjeft. Hun snakker og hun snakker: Hun hopper fort fra et emne til et annet, skriver ned og samler sammen ideer og putter dem i esker, bare for å tippe dem utover ateliergulvet, nærmest som en søppeldynge, en som gjennomtrenges av gåter og dårlige vitser og gullkorn. Frosken med bakdelen. Pagliacci med balltreet. Dette er uharmoniske bilder: Dette er onelinere som skribles ned og gjøres om til visuell nonsensdiktning. I likhet med verden ellers er USA et land av kontraster og absurditeter, og Juliano-Villani koser seg med dette. Jeg tror hun ønsker både å erfare og på noe vis å uttrykke virkelighetens fullstendige absurditet.

Kunsten hennes er forvirrende. Mennesker liker ting som er forvirrende, fordi de liker å bli forvirret. Men hun spiller på en annen type forvirring enn det som er gjengs i dagens kunst. Hun tar ikke utgangspunkt i konseptkunst eller det obskure, i stedet er kunsten hennes leken og relaterbar. Hun tar populære motiver og gjenstander fra hverdagslivet og gir dem et uhyggelig islett. På samme måte som hennes trykkerimaleri Robbi Company er et selvportrett, kan hennes klovner og søppelmonstre og bacongutter tolkes som ulike fremtoninger av Juliano-Villani selv. Hun er oppriktig glad i kulturelt søppel og makkverk og ser helt bort fra sedvanlige forestillinger om god og dårlig smak. Hennes egen snak, har hun fortalt, har ingenting med det å gjøre. Hun prøver å ikke bry seg om hvordan maleriene ser ut, fordi det er straks hun slutter å bry seg, eller bare lar det hele gå sin gang, at ting blir spennende. Det er bra å ikke bekymre seg for å gjøre feil.

Det som betyr noe, er ideene hennes. Det er det som er det vesentlige: ideene bak maleriene og hvilken effekt de har på deg. Hvis de gir de deg en fornemmelse av déjà vu, er det helt fint. Hvis du ikke klarer å bestemme deg for hva du mener om dem, er det helt fint. Dette er malerier av et sted som virker kjent, men som også er litt besynderlig, som også er helt feil.


- Tekst av Dean Kissick


Jamian Juliano-Villani (f. 1987 i Newark, NJ) bor og arbeider i Brooklyn. Nylige separatutstillinger inkluderer Mrs. Evan Williams på JTT i New York, Let’s Kill Nicole på Massimo De Carlo i London, Sincerely, Tony på Massimo De Carlo i Milano, The World’s Greatest Planet on Earth på Studio Voltaire i London, Nudge the Judge på Tanya Leighton i Berlin, og Detroit Affinities på Museum of Contemporary Art i Detroit. Hennes arbeider har nylig blitt inkludert i gruppeutstillinger på Whitney Museum of American Art, Jewish Museum, MoMA PS1 og Brooklyn Museum, Hammer i Los Angeles, Kunsthal Rotterdam og Museo MAXXI i Roma.


Dean Kissick er skribent og New York-redaktør for Spike Art Magazine. Hans spalte «The Downward Spiral» publiseres av Spike annenhver onsdag, hver måned. Han har nylig skrevet tekster for Matt Copsons utstilling på High Art, Paris, Amalia Ulmans bok Film Companion for El Planeta, publisert av Arcadia Missa, London, og Pieter Slagbooms kommende monograf.


Se videoer av Juliano-Villani i atelieet, på Art21: her og her.

Utstillingen er produsert i samarbeid med JTT Gallery og MASSIMODECARLO.



8 april, 2021 —

6 juni, 2021

Loading...

Tilbake til toppen