EN / NO
×

23 september, 2021 — 9 januar, 2022

Swinguerra

Bárbara Wagner og Benjamin de Burca

Utstilling

Kunsthall Stavanger er stolte av å presentere Swinguerra av Bárbara Wagner og Benjamin de Burca. I dette verket ser Wagner og de Burca nærmere på popkulturelle uttrykk i dagens Brasil og deres innviklede forhold til kjønn, identitet, konflikt og begjær. På Kunsthall Stavanger vises Swinguerra som en tokanals videoinstallasjon i storformat. Filmen, som opprinnelig var et bestillingsverk til den brasilianske paviljongen på Veneziabiennalen i 2019, får sitt navn fra den populære dansebevegelsen swingueira i det nordøstlige Brasil, men med en liten vri slik at ordet slutter på guerra, som betyr «krig».

Ved å vise mennesker som uttrykker seg gjennom popmusikk og dans, gir Swinguerra et dyptgående og empatisk innblikk i dansekulturen i dagens Brasil på et tidspunkt hvor landet opplever stor politisk og sosial uro. Sentralt i filmen er danseoppvisninger fra de rivaliserende troppene Cia. Extremo, Grupo La Máfia, Bonde do Passinho og As do Passinho S.A. Disse troppene fremfører dynamiske og nøye innøvde danserutiner innenfor swingueira, brega funk og passinho do maloca, tre musikksjangre som oppsto i utkanten av den brasilianske havnebyen Recife, hvor Swinguerra ble filmet.

De hovedsakelig svarte kroppene på skjermen, hvorav flere er ikke-binære, er på mange måter selve fokuspunktet for dagsaktuelle debatter om synlighet, privilegier og selvidentitet i dagens Brasil. Helt siden Jair Bolsonaro kom til makten i 2019, har den høyreradikale politikken hans bidratt til en ytterligere marginalisering av medlemmene av LGBTQ+-samfunnet, som stadig er utsatt for overfall og drap. I 2020 var Brasil verdens dødeligste land for transpersoner, der de fleste av ofrene var svarte og i aldersgruppen 15–29 år. Utfordringene som LGBTQ+-personer og BIPOC (Black Indigenous People of Color) står overfor, er derimot ikke forbeholdt Brasil.

Dansestilene som vises frem i Swinguerra åpner for en virkelighetsflukt fra dansernes hverdagsproblemer, og gir dem mulighet til å vise frem sin indre styrke. I filmen ser vi at medlemmene av dansetroppene demonstrerer sin kraft og individualitet, idet kroppene deres kommer sammen i koreografier som i stor grad krever ferdighet, kroppsbeherskelse, fysisk styrke, kunstnerisk kompetanse og grunnleggende innsikt i hvordan de best kan bevege seg rundt og eksistere i samfunnet.

Dansestilen swingueira har sitt utspring i samba reggae, som fikk særlig innpass i Brasils afrobrasilianske sosiale bevegelser mot slutten av det forrige århundret, og fremføres vanligvis av større dansetropper. Grupper bestående av unge voksne konkurrerer på tilstelninger rundt omkring i Recife og omegn, der de fremfører historier med utgangspunkt i sosiopolitiske spørsmål. Disse konkurransene gjør det mulig å undersøke temaer som kjønn, makt, maskulinitet og konflikt på en fleksibel og kompleks måte, noe som hadde blitt sett på med ublide øyne i mer konvensjonelle kulturrom.

Brega funk har blitt stadig mer populær både i Brasil og i utlandet etter at stilen ble til tidlig på 2010-tallet. Stilens DIY-holdning ligger et sted mellom trap, reggaeton og elektronisk latinamerikansk musikk, hvor den kanskje enklest defineres som at den er motstykket til tradisjonelle, avmålte og konservative studioproduksjoner. Passinho do maloca er en lokal variant av dansen passinho, og i Recife har stilen blitt omarbeidet og tatt tilbake gjennom ordet maloca («bølle»). I denne dansen gjenskaper utøverne den volden deres egne kropper har og fortsatt blir utsatt for, men her brukes humor som narrativt virkemiddel. På den måten driver danserne gjøn med hvordan kroppene deres ofte fryktes av den hvite eliten.

De mest særpregede elementene i Swinguerra er dansingen og koreografien, men de stille øyeblikkene gjør også inntrykk. I et nærstudium av koreografen og danseren Clara ser vi henne slite med avgjørelsen om å forlate dansetroppen Cia. Extremo og bli med i La Máfia. Som tilskuere får vi innsikt i hennes indre avveielser, før hun til slutt tar sitt eget individuelle valg: Ved å trå ut av skyggene som tilsynelatende har fulgt henne, tar hun sin rettmessige plass som et slagkraftig medlem av sin nye tropp.

Under innspillingen av Swinguerra jobbet Wagner og de Burca tett med dansetroppene. Danserne var både en sentral del av prosessen og bevisste skapere av sin egen kropp, historie og identitet. Filmen beveger seg derfor i grenselandet mellom dokumentar og en dramatisert gjenfortelling av dansernes hverdagsliv.

Som i de fleste av verkene til Wagner og de Burca kjennetegnes Swinguerra av den høye bilde‑ og lydkvaliteten man forbinder med kostbare filmproduksjoner. Den velpolerte stilen lokker dermed tilskuerne inn i filmens mer komplekse og mangfoldige opplevelsesunivers. Denne poleringen forsøker ikke å glatte over noe, men heller å vise hvor elegant, raffinert og kompleks dansekulturen er, til tross for dens frynsete rykte blant enkelte kritikere. En slik tilnærming passer særlig bra til Swinguerra, hvor danserne selv befinner seg midt i mellom undergrunnkulturene som har vokst frem i storbyens utkanter, og masserkulturen de er en del av på sosiale medier, hvor danserne samler store følgerskarer som en måte å vinne anerkjennelse for kunsten sin på.

Wagner og de Burca hyret inn utstillingsarkitekten Marcus Vinícius til å tilpasse Kunsthall Stavangers gallerislik at publikum får en mer aktiv rolle når de ser filmen. Dette fikk Vinícius til blant annet gjennom en oppstilling av benker som gjenspeiler dansernes egne formasjoner, samt ved å bruke samme type gummioverflater man finner i de utendørs idrettshallene og samfunnshusene hvor danserne øver. De to videoskjermene, som i begynnelsen synes å vise samme film, viser faktisk noen ganger ulike tagninger av samme scene, eller to helt ulike scener. Selv om disse variasjonene nesten ikke er merkbare, understreker de likevel de nyansene, vekslende perspektivene og mangfoldige uttrykkene som går igjen i Swinguerra.


Helt siden de begynte å samarbeide i 2011, har Bárbara Wagner og Benjamin de Burca vist frem sine verk på en rekke utstillinger, biennaler og filmfestivaler i Brasil og verden ellers, som Panorama de Arte Brasileira i São Paulo (2013 og 2017), Bienal de São Paulo (2016), Festival de Arte Contemporânea Sesc VideoBrasil i São Paulo (2017/2018), EVA International i Limerick (2014), Skulptur Projekte i Münster (2017), den internasjonale filmfestivalen i Berlin (2017, 2018, 2019 og 2021) og den internasjonale filmfestivalen i Locarno (2019).

I 2019 representerte de Brasil på Veneziabiennalen og åpnet også separatutstillinger på Jumex Museum i Mexico by og Stedelijk Museum i Amsterdam, og i 2020 deltok de på den europeiske samtidskunstbiennalen Manifesta. Verkene deres er representert i samlinger som Museu de Arte de São Paulo (MASP), Museu de Arte Moderna (MAM) i São Paulo, Pérez Art Museum i Miami, Institute of Contemporary Art i Boston, Kadist i Paris og det irske kulturrådet.


Tokanals videoinstallasjon, 2K, farger, lyd, 21 min., loop


Dansere:

Cia. Extremo: Eduarda Lemos, Willam Vinícius, Stephane Melo, Daivson Lima, Clara Santos, Aline Linhares, Marcílio Gomes, Myllena Mello, Melissa Salazar, Hefrain Nunes, David Helder, Wallisson Vieira, Vinícius Lima, Renato Victor, Williams Ferreira og Diego Matarazzo.

Grupo La Máfia: Edlys Rodrigues, Myllena Moura, Bethy Carvalho, Kally Albuquerque, Aline Marques, Julia Vitória, Higor Leandro, Ailton Silva, Deivesson Maksuel, Matheus Ferreira og Fábio Santos.

Bonde do Passinho: Antonio Henrique da Sena Pinto (MC Fininho), Victor Adriano de Melo, Alex Martins da Silva og Wesley Victor da Silva.

As do Passinho S.A.: Clara Damaceno, Julian Letícia, Tamires Gonçalves og Vitória Caiury Gentil da Silva.

Ângela Maria da Silva (Kinha do Tamburete)

Utstillingsdesign: Marcus Vinícius i samarbeid med Aline Arroyo

Ansvarlige produsenter: Dora Amorim, Thais Vidal

Filmfotograf: Pedro Sotero

Art director: André Antônio

Koreografer: Diego Matarazzo, Clara Santos, Edlys Rodrigues, Antonio Henrique da Sena Pinto (MC Fininho)

Filmklipper: Eduardo Serrano

Fargelegger: Pablo Nóbrega (DubColor)

Lydteknikere: Lucas Caminha, Catharine Pimentel

Lyddesignere: Nicolau Domingues, Caio Domingues

Komponist: Carlos Sá

Produksjonsleder: Julia Machado

Assisterende regissør: Gabriel Domingues

2. assisterende regissør: David Moura

Scenograf : Jairo Dornelas

1. kameraassistent: Maíra Iabrudi

2. kameraassistent: Lana Lo Bianco

Filmklippassistent: Ivitch Barret

Lysansvarlig: Marcinho Lima

Produksjonsassistent: Sandro dos Santos

Scenearbeider: Clóvis Albuquerque Lima

Kostymedesigner: Rita Azevedo

Stylist: Zé Lucas

Graffitikunstner: Carlos André

Lydtekniker: Bruno Lins (Carranca Estúdios)

Perkusjonister: Renato Nogueira, Zé Paulo

Gitarist: Caio Domingues

Vokalist: Allison Marx

Ansvarlig for ferdigstillelsen: Brunno Schiavon (Clandestino)

Oversetter: Pedro Neves

Bestilt av: Fundação Bienal de São Paulo, São Paulo, Brasil

Filmet i: Jaboatão dos Guararapes og Olinda, Brasil, februar 2019


Her kan du lese en lengre tekst om Swinguerra. Notes on the process of Swinguerra and on other duels at the margins of the Brazilian Venice er skrevet av kurator, kritiker og skribent Hélio Menezes og er oversatt fra portugisisk til engelsk av Heitor Augusto. Teksten er også tilgjengelig i boken The Films of Bárbara Wagner & Benjamin de Burca (2019).

23 september, 2021 —

9 januar, 2022

Loading...

Tilbake til toppen