Hanne Lippard: Ulyd

Putting a door on the female mouth has been an important project of patriarchal culture from antiquity to the present day. Its chief tactic is an ideological association of female sound with monstrosity, disorder and death. – Anne Carson, Glass, Irony and God, s. 120–21

Kunsthall Stavanger har gleden av å presentere Ulyd, en separatutstilling med Hanne Lippard. Lippard har de siste åtte årene brukt språk som råmateriale i arbeidene sine, i form av bla. tekster, vokalperformance, lydinstallasjoner, og skulptur. Arbeidet hennes utspiller seg i forlengelse av en omfattende tradisjon med stemmebruk og dekonstruksjon av språket, som har gjort seg gjeldende både innen musikk, tale, teater, lydpoesi og kunst.

Tittelen Ulyd signaliserer ubehagelig, ustyrlig støy. Til denne utstillingen har Lippard laget en serie nye verk som utforsker kvinnelige verbale uttrykk, uttrykk som siden de gamle grekerne har blitt kuet som del av et forsøk på å begrense kvinners sosiale aksjonsradius. Det feminine ble ansett som ustyrlig, og språket ble innrettet på en slik måte at kvinnene hele tiden måtte følge nøye med på hva slags tone de brukte og hvordan de uttrykte seg. Inntil ganske nylig var det forbudt for dem å bruke obskønt eller direkte språk. Dersom de brøt forbudet, anså man det som bevis på kvinnenaturens urenhet og uregjerlighet.

Mellom disse ytterpolene – en form for påtvunget uttrykk på den ene siden og obskønitet på den andre – har kvinnestemmen lenge blitt holdt innenfor et trangt felt. Mens forholdet mellom kjønnene har blitt mer balansert med tiden, er språket fortsatt regulert av tidligere kulturelle koder. Der man bruker et obskønt, oppsetsig uttrykk som middel for å frigjøre kvinnelig tale, er dette ikke annet enn en reaksjon på disse normene. Den kollektive underbevisstheten er ennå ikke helt avkolonisert, og mange kvinner forteller at de bedriver selvsensur i situasjoner der maktkamper gjør seg gjeldende.

Utstillingen ved Kunsthall Stavanger presenterer et utvalg av Lippards lydinstallasjoner, videoverk, tekster og tavler. Installasjonen No Answer is Also an Answer (2017) omslutter betrakteren fullstendig og tilfører det mørklagte utstillingslokalet et forsiktig lysspill. Fra høyttalerne kommer en innspilling av en opplest tekst, som er satt sammen av snutter med høflighetsfraser og språklige halvfabrikata hentet fra trivielle e-poster. Lippards poetiske arbeid får frem det absurde ved denne fargeløse, nøytrale underdanigheten og gir utstillingens samfunnskritiske tilnærming en ekstra skarp brodd.

På veggene i flere av utstillingssalene kan man se Curse I–XIII (2018), Lippards gjenfortolkninger av romerske forbannelsestavler. De opprinnelige tavlene stammer fra perioden 200–400 e.Kr. og ble laget i provinsene av anonyme mennesker, til tider også folk uten borgerrettigheter slik som kvinner og slaver – mennesker med stemmer som ikke telte, som ble sperret inne i imperiets symbolske avlukker. Selv om disse tavlene skulle garantere hevn, forløste de først og fremst psykologiske spenninger, slik dagens sosiale medier gjør. Lippard har laget 13 tavler som variasjoner over følelsene nag og ond vilje. For kunstneren representerer disse hevnbrevene like mye parodier som visuelle dikt, og de kan leses som en humoristisk kommentar til den øvrige tematikken i utstillingen.

Lydverket Blunt (2018) klinger som en frihetsbejaende enetale med selvsensurerte fornærmelser. Ordene forvrenges og fordreies, tilsynelatende utenfor talerens kontroll. De mister betydningen og blir til en språklig abstrakt gjengivelse av rytmisk taletrengthet.

Videoverket Ladyfolds (2018) henter tittelen fra en uformell betegnelse på kjønnsleppene. Filmen forteller en historie med surrealistiske undertoner om en kvinne som er både subjekt og objekt, og som hele tiden befinner seg i situasjoner der hun støtter seg på albuene, og til slutt stivner hun i denne posisjonen. Det er et bilde alle kan kjenne igjen. Motivet går igjen både i kunsten og i illustrasjonsfotografier i de moderne billedbankene: en vakker, passiv kvinne som utstråler skjønnhet og ro.

Spesialdesignete gardiner henger for dørene mellom flere av utstillingssalene. Disse har fått tittelen Cunts (2018) og har form av scenetepper og mimer kjønnsleppenes folder med sine mange lag med drapert silke. Gardinenes materiale og farger har noe sensuelt ved seg og kan minne om sexy undertøy. Uvissheten om hva som befinner seg bak hver gardin, kan fremkalle både lyst, nysgjerrighet og usikkerhet hos publikum. En person, en kvinne, et udyr? Gardinenes plassering ved døråpningene henviser til Sofokles beskrivelse av nymfen Ekko (ifølge athenske myter var hun Iambes datter) som «piken uten dør for munnen».

Et tekstarbeid montert rett på veggen handler om forstyrrelser i språket. Tittelen er Vent (2018), teksten baserer seg på den ubehagelige følelsen av å oppdage at man har hatt en matbit mellom tennene under en lengre samtale. Uten at taleren vet det tar det visuelt forstyrrende elementet tilhørerens oppmerksomhet bort fra ordene. Vent er en absurd abstraksjon av det som kan feste seg mellom en selv om det man forsøker å kommunisere, og berører også følelser og gjenstander som er for store til å få plass i munnen.

Arrangementer:
Torsdag 30. august kl. 18.00: Åpning
Torsdag 30. august kl. 19.00: Åpningsperformance med Luci Lippard
Lørdag 20. oktober kl. 19.00: Avsluttende performance med Bendik Giske

Publikasjoner:
Thirteen Curse Tablets – WBW (Well Behaved Women) – The Woman (2018), utgitt av Kunsthall Stavanger og This Embodiment (2017), utgitt av Broken Dimanche Press, kan kjøpes i Kunsthallens foajé.