I vår tid står etablerte prinsipper og etiske retningslinjer på spill i et Europa preget av fremmedfrykt, økonomiske endringer og klimautfordringer. Når tiden er inne for å reagere blir historisk vedtatte menneskerettigheter kun tomme ord. Frykten overskygger fornuften som igjen resulterer i stengte grenser og utvisninger. Homofobi og kvinneundertrykkelse blir ofte brukt som rettferdiggjøring av slike politiske handlinger, uten at det reflekteres over de personlige standpunktene til de som fremmer retorikken.
Den finske kunstneren Otto Karvonen har laget fuglekasser i form av europeiske interneringssenter for flyktninger. Siden 2010 har han dokumentert arkitekturen som fengsler mennesker hvis lovbrudd var å forlate hjemlandet sitt. Den norske kunstneren Vanessa Baird visualiserer følelsen av en udefinert og latent rasisme i sine tegninger av karikerte svarte kropper som flyter i vannet. I et videoarbeid av den norsk-etiopiske kunstneren Mekdes W. Shebeta, intervjuer kunstneren flyktninger som vitner om det store antall mennesker som blir tvunget til
I vår tid står etablerte prinsipper og etiske retningslinjer på spill i et Europa preget av fremmedfrykt, økonomiske endringer og klimautfordringer. Når tiden er inne for å reagere blir historisk vedtatte menneskerettigheter kun tomme ord. Frykten overskygger fornuften som igjen resulterer i stengte grenser og utvisninger. Homofobi og kvinneundertrykkelse blir ofte brukt som rettferdiggjøring av slike politiske handlinger, uten at det reflekteres over de personlige standpunktene til de som fremmer retorikken.
Den finske kunstneren Otto Karvonen har laget fuglekasser i form av europeiske interneringssenter for flyktninger. Siden 2010 har han dokumentert arkitekturen som fengsler mennesker hvis lovbrudd var å forlate hjemlandet sitt. Den norske kunstneren Vanessa Baird visualiserer følelsen av en udefinert og latent rasisme i sine tegninger av karikerte svarte kropper som flyter i vannet. I et videoarbeid av den norsk-etiopiske kunstneren Mekdes W. Shebeta, intervjuer kunstneren flyktninger som vitner om det store antall mennesker som blir tvunget til å selge sine indre organer etter å ha krysset Sahara, for å dekke sin videre vei over Middelhavet. Og Crying Man, et kunstverk av Jorunn Myklebust Syversen, er et eksempel på hva som kan møte dem på andre siden – en hvit mannlig jogger midt i et sammenbrudd over sin egen eksistens.
Begrepet godhetstyranniet er brukt i norske medier til å beskrive de som jobber for en mer human grensepolitikk. Er det mengden av skremselspropaganda som forvrenger realitetene, eller er samfunnet så ille som media vil ha det til? Noen går så langt som å si at hele vår sivilisasjon er truet. Paradoksalt nok er vårt vestlige samfunn mer trygt nå enn det noensinne har vært. Hvilken informasjon skal vi forankre virkeligheten i?
I den amerikanske kunstneren Katy Grannan`s filmklipp, ser vi hverdagslige handlinger utspille seg på såkalte ikke-steder. Hun har dedikert sine filmer til de som lever sine liv langs veien og på parkeringsplasser. Hun tar betrakteren med forbi merkelappen av misbruk og diagnoser, inn til intime portretter av tilværelser ikke ulik våre egne. Den finske kunstneren Maiju Salmenkivi engasjerer også betrakteren i sine arbeider. I sine ekspressive malerier plasserer hun ansvaret for miljøforurensning på både enkeltmennesket og på forretningen. Enten det er en ølfestival eller en fabrikk, synes aldri tosidigheten ved progresjon og destruksjon å forsvinne. Publikum blir konfrontert med en barrikade av meningsløse porselensgjenstander i den norske kunstneren Irene Nordli sin installasjon Chain of Sorrow. Det som en gang var funksjonelle støpeformer på Norsk Teknisk Porselen i Fredrikstad, ble funnet stuet vekk på fabrikkens loft. Kunstneren hentet dem frem og forvandlet deres utdaterte eksistens til estetiske objekter av forfall.
Det er liten tvil om at samfunnet slik vi kjenner det, er i rask endring, både hva gjelder demografi, økonomi og klima. Det er for tidlig å se resultatet av disse endringene. Forandringens ansikt er uklart, og i uvissheten fyller hjernen selv ut konturene avhengig av vår kreativitet, eller mangel på denne. Utstillingen Den eneste veien er frem presenterer kunstverk som på ulike måter forholder seg til store eksistensielle endringer.
Deltagende kunstnere: Katy Grannan, Jared Theis, Jorunn Myklebust Syversen, Otto Karvonen, Maiju Salmenkivi, Vanessa Baird, Tarald Wassvik, Linda Karin Larsen, Irene Nordli, Mekdes W. Shebeta, Kristin Tårnes og Charlotte Thiis-Evensen.
Kuratert av: Maya Økland.
Utstillingen er støttet av Kulturrådet, Stavanger kommune, Rogaland Fylkeskommune, Fritt Ord, Finsk-norsk kulturinstitutt, Norske Kunstforeninger og Euroskilt.
Takk til Sørlandets Kunstmuseum for lån av Irene Nordli sitt kunstverk.
Jorunn Myklebust Syversen, The Only Way is Up, still fra Crying Man (2016)
HD Video, Cinematographer: Marte Vold