Krista Gay: BLACK PUSSY / BLKPussy_error

Som del av utstillingen LEAN viser Kunsthall Stavanger videoene BLACK PUSSY (2020) og BLKPussy_error (2021) av Krista Gay på nettsiden vår.

Krista Gay [hun/henne] er en tverrfaglig kunstner som i sine verk gjerne bruker videoarkiver hun finner på nettet. I sin praksis, som omfatter tekst, lyd, fotografi og film, undersøker Gay hvordan svart kvinnelighet fremstilles i ulike nettmedier, hvor ulike publikumsgrupper deltar som tilskuere gjennom det stedfortredende og protetiske speilet IKT-teknologiene setter opp. I dette arbeidet ser kunstneren på de omskiftelige forholdene svarte kvinner både har hatt og har nå til begreper som kyborger, slaver, roboter, memer og maskiner. Gays kritikk av hvordan medier fremstiller svart kvinnelighet – og dermed også deres seksualitet – tar opp den problematiske skildringen av den svarte femme som enten opphøyd eller uverdig, enten forgudet eller skjendet.

Kunstnerens to nylagde videoverk som vises på utstillingen, kalt BLACK PUSSY (2020) og BLKPUSSY_error (2021), reflekterer over bildene av svart femininitet, svart kvinnelighet og svarte kvinner som overføres i internettets komplekse, mangfoldige og ontologiske landskap. I hvert av verkene tar Gay for seg de rasistiske etterdønningene etter de historiske arketypene «Mammy», «Sapphire» og «Jezebel», og foreslår hvordan slike provoserende stereotyper kan frigjøres, myndiggjøres, reformuleres og omdefineres. Den dag i dag påvirker disse stereotypene hvordan svarte kvinner representeres i dagens visuelle kultur: En Mammy, med røtter i sørstatenes slaveri, var en kjønnsløs svart kvinne som typisk ble satt til å se etter og oppdra en hvit families barn; en Sapphire ble typisk fremstilt som en sint svart kvinne som i sin væremåte krenket det hvite overherredømmets samfunnsnormer om at svarte kvinner burde forholde seg passive, underdanige og usynlige; mens en Jezebel ble fremstilt som en løssluppen og seksuelt vellystig svart kvinne som kun tenkte på å forføre eller friste. Gay ser slike stereotyper i lys av rasehygienens medisinske apartheidtankesett, hvor svarte kvinnekropper oppfattes som laboratorier, det vil si som steder som skal eksperimentere på og utnyttes til beste for den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Kunstneren reflekterer over hvordan verkene hennes gjør mostand mot ikke-svarte tilskueres kjønnede blikk og voldelige kikkerlyst som «en konfrontasjon, en avvisning, et opprør, en måte å lytte på, en måte å holde fokus på problemet på».