Kunsthall Stavanger er stolte av å presentere Bleak House, den første utstillingen i Norge av den britiske kunstnerduoen Hannah Quinlan og Rosie Hastings. I utstillingen vises en installasjon med 15 funne dukkehus og et flerkanals lydverk, samt et utvalg av originale etsninger og et videoverk. Verkene kretser rundt det ofte ignorerte forholdet mellom arkitektur og konstruksjonen av identitet, maktdynamikk og samfunnsnormer.

Quinlan og Hastings er en London-basert kunstnerduo som jobber på tvers av ulike sjangre som maleri, tegning, video, performance og installasjon. Praksisen deres er basert på en undersøkelse av hvordan ulike miljøer har blitt representert gjennom historien, og verkene deres setter ofte kunsthistorien og historiske arkiver under lupen for å tolke sosiale og politiske spørsmål vi står overfor i dag. Duoen har blant annet studert skeive miljøer, undersøkt hvordan innstrammingsspoltikk, gentrifisering og politiarbeid virker inn på byrom og sett nærmere på de mer oversette sidene ved vestlig

Kunsthall Stavanger er stolte av å presentere Bleak House, den første utstillingen i Norge av den britiske kunstnerduoen Hannah Quinlan og Rosie Hastings. I utstillingen vises en installasjon med 15 funne dukkehus og et flerkanals lydverk, samt et utvalg av originale etsninger og et videoverk. Verkene kretser rundt det ofte ignorerte forholdet mellom arkitektur og konstruksjonen av identitet, maktdynamikk og samfunnsnormer.

Quinlan og Hastings er en London-basert kunstnerduo som jobber på tvers av ulike sjangre som maleri, tegning, video, performance og installasjon. Praksisen deres er basert på en undersøkelse av hvordan ulike miljøer har blitt representert gjennom historien, og verkene deres setter ofte kunsthistorien og historiske arkiver under lupen for å tolke sosiale og politiske spørsmål vi står overfor i dag. Duoen har blant annet studert skeive miljøer, undersøkt hvordan innstrammingsspoltikk, gentrifisering og politiarbeid virker inn på byrom og sett nærmere på de mer oversette sidene ved vestlig feminisme, og da særlig dens forhold til den politiske høyresiden. I sine verk peker kunstnerne på de ulike formene for myndighet, makt og uorden i våre offentlige rom, og de stiller spørsmål ved måten sosialt hierarki, klasse og lydighet forhandles frem på.

Utstillingen på Kunsthall Stavanger ser på våre forestillinger om hjemmet fra et skeivt og feministisk ståsted, og den gir oss ulike perspektiver på hjemmet som en arena for makt og undertrykkelse. Kunstverkene som presenteres i Bleak House, viser hvordan samfunnsidealer er kodet inn i miljøene vi bygger, og de legger for dagen strukturene som opprettholder disse begrensningene. Utstillingens tittel er tatt fra Charles Dickens’ roman av samme navn, der en viktoriansk herregård danner rammen for et innviklet familiedrama. Romanens emosjonelle stemning setter tonen for utstillingen.

Midtpunktet i Bleak House er installasjonen Inside, som består av 15 funne dukkehus stilt ut på metallsokler som om de var skulpturer eller museumsgjenstander. Over hundre år med britisk boligarkitektur gjenspeiles her i dukkehusenes utforming, med særlig fokus på viktoriansk tid. Dukkehus dukket opp i Nord-Europa på 1600-tallet som markører av sosial klasse. Fremfor å være gjenstander som ble brukt til fantasi og lek, var de opprinnelig ment som grunnlag for fremvisning og pedagogikk. Dukkehus, eller «miniatyrhus», var gjerne kopier av eierens eget hjem og viste frem velstanden deres, samtidig som de skulle gi unge jenter en pekepinn på hvordan et hus skulle styres, og da også tjenerskapet. Under den industrielle revolusjonen kom så masseproduserte dukkehus inn på leketøysmarkedet, men ideene om klasse, kjønn og samfunn som gjennomsyret de opprinnelige dukkehusene, gjorde seg fortsatt gjeldende. Kunstneren og antropologen Louise Krasniewicz ser på dukkehusene på en annen måte og hevder at de ikke bare er lilleputtkopier, men at de selv er med å forme verden. I Miniature Manifesto forklarer hun videre at dukkehus «ikke er en flukt fra den virkelige verden, men heller en måte å engasjere seg i, konfrontere, stille spørsmål ved, bedømme eller tenke over denne verden på».

I Inside utfordrer Quinlan og Hastings idealet om den velholdne, hvite, vestlige og heterofile eneboligen. De tomme husene fremstår mer som uhyggelige enn lekne – nærmest som en spøkelsesby i miniatyr – mens et lydspor gir liv til de øde konstruksjonene. Dukkehusene er utstyrt med hver sin høyttaler som avspiller et gjentagende 50-minutters lydverk med både

funnet og originalt materiale av komponisten Owen Pratt. Lydene – til tider synkrone, til tider i utakt – henspiller på det uendelige psykologiske potensialet et hus har. Installasjonen konfronterer våre tidligste indoktrineringer i hjemmelivet, og ser kritisk på hvordan det bygde miljøet kan enten forsterke eller forandre våre sosiale forventninger. Inside ledsages av en spesialskrevet tekst av kunstneren og forfatteren Huw Lemmey om rollen til det britiske forstadshuset og dets innvirkning på feministisk og skeivt liv, samt et dikt av Rene Matić.

I de mindre salene utvides tankegodset som ligger til grunn for Inside, til å omfatte de innfløkte skjæringspunktene mellom feminisme og den politiske høyresiden. En av salene presenterer en serie på tolv etsninger med tittelen Disgrace, der den feministiske fortellingen problematiseres ved å vise hvordan feminismen er blitt sammenbundet med konservativ politikk, og da nærmere bestemt i Storbritannia. Kunstnerne setter her søkelyset på de samme idealene om klasse, kjønn og samfunn som er kodet inn i dukkehusene i Inside, ved å presentere helt konkrete historiske øyeblikk hvor feminismen ble sammenvevd med kolonialismens og de kapitalistiske interessenes vold og undertrykkelse.

Tidslinjen begynner med de to etsningene Imperial Ladies Auxiliary og Tea, Garden & Evening Parties, Rifle Competitions, Polo Matches, the Trooping of the Colours and Other Special Events, som synliggjør kvinners rolle i det britiske imperieprosjektet på slutten av 1800-tallet. Votes for Ladies viser hvordan stemmerettsbevegelsen var forbundet med konservative ideologier som Women’s Social and Political Union, en forening som kjempet for stemmeretten til kvinnelige huseiere og for ikke allmenn stemmerett, mens Women’s Police Volunteers fremhever hvordan kvinner medvirket til politiets undertrykkende praksis. Social Hygiene kaster lys over rasehygienebevegelsen tidlig på 1900-tallet, mens Blackshirts viser hvordan mange kvinnesaksaktivister på 1930- og 1940-tallet sto i ledtog med fascistbevegelsen British Union of Fascists. Etsningen Sex Wars avbilder et sammenstøt mellom sexpositive aktivister og feministiske pornomotstandere på 1980-tallet. Verket tar for seg en tidsperiode der aktivister som kjempet mot sexarbeid, fremstilte de aktuelle kvinnene som ofre for undertrykkelse som trengte beskyttelse, uansett om kvinnene selv uttrykte et ønske om slik beskyttelse.

Free-market Feminism sammenligner effektene av «bedriftsfeminismen» med en etsning fra Goyas serie Krigens ulykker, mens Empire Cake viser en kakeoppskrift brukt av britiske kvinner som videreførte det imperialistiske tankegodset ved hjelp av en huslig syssel som baking. Gatekeeper avbilder en kvinne som kontrollerer hvordan feminisme skal være, og som i praksis da avgjør hvem som får være feminist, og på hva slags vilkår. Tidslinjen avsluttes med etsningene I’m Not a Woman I’m a Conservative og We Will Not Be Silenced, som fokuserer på grupper som Women2Win, som forsøker å øke antallet kvinner fra Det konservative parti i den britiske regjeringen, og såkalte TERF-er (transekskluderende radikale feminister). Selv om scenene som avbildes i Disgrace, viser til en historie som er spesifikt britisk, oppfordrer de oss til å stille spørsmål om den feministiske historien i våre egne lokale, regionale og nasjonale sammenhenger.

Videoverket Everything Is Folly in This World That Does Not Give Us Pleasure består av tekst og funne opptak av LHBTQ+-personer som danser i hjemmene sine, alene og for sin egen glede. Tittelen er en oversettelse av en linje fra «Brindisi», en tradisjonell italiensk drikkevise som også brukes i en av de innledende scenene i operaen La Traviata, der den oppfordrer figurene til å skåle for liv, glede og nytelse. Videoens presentasjon på Kunsthall Stavanger viser frem skeiv dans som en frydefull og rebelsk måte å ta tilbake den hjemlige sfæren på.

Utstillingen på Kunsthall Stavanger viser hvordan samfunnsidealer bakes inn i våre fysiske og politiske strukturer. De utstilte kunstverkene legger også opp til at vi kan fundere på hvilke familiestrukturer, samfunnsmål og politiske ideologier som er representert i vår egen arkitektur i Stavanger, med bakgrunn i byens pågående debatter omkring økonomi, boligpolitikk, bevaring av historiske bygninger, oppføring av nybygg og dreining av politikken i en mer konservativ retning. Utstillingen forteller en historie om våre normer og fantasier med hensyn til familieliv, kjønn, makt og seksualitet, og peker mot oppløftende måter vi både individuelt og i fellesskap kan forestille oss en alternativ fremtid på.



Kuratorer: Hanne Mugaas og Heather Jones
Utstillingstekst: Heather Jones

Utstillingsteknikere: Matt Bryans, Owen Pratt og Leif Ole Stampa
Administrativ støtte: Vaso Papadopoulou v/ Hekátē Studios

Utstillingen har mottatt generøs støtte fra Fritt Ord og Norske Kunstforeninger.

Kunsthall Stavanger ønsker å takke kunstnerne, Hekátē Studios og Arcadia Missa Gallery.

Foto: Erik Sæter Jørgensen og David Stjernholm.

Les mer
Lese mindre
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_02.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_01.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_04.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_05.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_06.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_07.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_08.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_09.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_10.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_11.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_12.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_13.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_14.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_15.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_17.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_18.jpg
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_18.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

Forrige
KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_02.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_01.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_04.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensenv

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_05.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_06.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_07.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: David Stjernholm

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_08.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: David Stjernholm

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_09.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_10.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_11.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_12.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_13.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_14.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_15.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

KS_EX_23-04_Quinlan_Hastings_17.jpg

Hannah Quinlan & Rosie Hastings, Bleak House (2023). Installation view, Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen

Neste
Lukk
Relatert program