Det er en stor glede for Kunsthall Stavanger å presentere I Heard You Laughing, en utstilling med videokunst fra Midtøsten i vid forstand, kuratert av Myriam Ben Salah og Martha Kirszenbaum.
Kunstnere fra Midtøsten forbindes gjerne med fortellinger om konflikter og fortidens retorikk. Noen av dem ender også opp med å lage verk som svarer til en vestlig «uuttalt bestilling» – et begrep myntet av den marokkanske akademikeren Mohamed Rachdi – som setter traumatiske historier som et vilkårlig kriterium for autentisitet. Tittelen I Heard You Laughing er hentet fra en diktsamling av den persiske poeten Hafez, I Heard God Laughing, der han lovpriser kjærligheten, humoren og ironiens gleder, Midtøstens tre kulturelle søyler, som har fått en kontroversiell gjenkomst i verkene til en yngre generasjon kunstnere fra regionen.
I Heard You Laughing reflekterer rundt populærkulturens betydning, teknologiens allestedsnærværelse og musikken og dansens rolle. Samtidig tematiserer utstillingen også hverdagskulturell
Det er en stor glede for Kunsthall Stavanger å presentere I Heard You Laughing, en utstilling med videokunst fra Midtøsten i vid forstand, kuratert av Myriam Ben Salah og Martha Kirszenbaum.
Kunstnere fra Midtøsten forbindes gjerne med fortellinger om konflikter og fortidens retorikk. Noen av dem ender også opp med å lage verk som svarer til en vestlig «uuttalt bestilling» – et begrep myntet av den marokkanske akademikeren Mohamed Rachdi – som setter traumatiske historier som et vilkårlig kriterium for autentisitet. Tittelen I Heard You Laughing er hentet fra en diktsamling av den persiske poeten Hafez, I Heard God Laughing, der han lovpriser kjærligheten, humoren og ironiens gleder, Midtøstens tre kulturelle søyler, som har fått en kontroversiell gjenkomst i verkene til en yngre generasjon kunstnere fra regionen.
I Heard You Laughing reflekterer rundt populærkulturens betydning, teknologiens allestedsnærværelse og musikken og dansens rolle. Samtidig tematiserer utstillingen også hverdagskulturell «disorientalisme» og formidler en slags digital kosmopolitisme. Den består av et utvalg musikkvideoer av folkekjære musikere fra 1950-, 60- og 70-tallets Midtøsten sammen med videoverk av samtidskunstnere som gir rom for mer kompleksitet enn den ofte forenklede sammenstillingen av øst og vest.
Kunstnerne i utstillingen er: Sarah Abu Abdallah, Sophia Al-Maria, Fatima Al Qadiri og Khalid Al Gharaballi, Meriem Benanni, Bendaly Family, Fairuz, Googoosh, Ferhat Özgür og Dor Zlekha Levy.
Fairuz, Laylit Eid, Jingle Bells (ca.1965) 02:51 min
Beirut, julen 1965. Den folkekjære artisten Fairuz opptrer på libanesisk fjernsyn og gir sin tolkning av julesangen «Jingle Bells». Hun synger rett inn i kameraet, på arabisk. Sangen har nå fått tittelen «Laylet Eid». Sendingen av denne rørende versjonen av en tradisjonell kristen julesang kan ha fått tusenvis av TV-seere i den arabiske verdenen til å flokke seg sammen i stuene sine foran svarthvitt-apparatene. Den er et uttrykk for det komplekse samspillet mellom muslimske og kristne kulturer, som gjennom historien har hatt dype berøringspunkter.
Meriem Bennani, Fardaous Funjab (2015–17) S1 EP1, 09:31 min
Den New York-baserte kunstneren Meriem Bennani går frem med mørk humor og en finurlig evne til å få kloa i den nordafrikanske kulturens klisjeer. I arbeidene hennes flettes referanser til globalisert popmusikk sammen med populærkulturelle fremstillinger av hjemlandet Marokko. Fardaous Funjab (en sammentrekning av «fun» og «hijab») er inspirert av det beryktede tv-programmet Keeping Up with the Kardashians og er laget som et reality-program med flere episoder. Her møter vi Fardaous, en fiktiv, fremgangsrik hijab-designer. De usannsynlige, absurde kreasjonene hans forvandler et tidvis kontroversielt religiøst symbol til et fikst moteplagg. Bennani spilte inn de to første episodene hjemme hos foreldrene sine i Rabat og brukte moren og tanter som skuespillere. Fardaous Funjab handler ikke først og fremst om det muslimske sløret, i stedet har Bennani laget en kjærlig og vittig kritikk av det marokkanske borgerskapet, dets sosiale koder og livsstil.
Googoosh, Pishkesh, live on Manoto TV (1972) 03:30 min
På 1960- og 70-tallet fikk den dype, myke stemmen til den iranske divaen Googoosh hele den arabiske verdenen til å dirre, bergtatt av hennes sofistikerte arrangementer og glitrende kostymer. Hun samlet gjerne tusenvis av fans på konsertene sine eller på det iranske tv-programmet Rangarang, før den islamske revolusjonen i 1979 brakte henne til taushet. I denne fremføringen av Pishkesh fra en direktesending på iransk fjernsyn i 1972 svinger hun seg mens hun synger, med kort hår og iført en trang, sølvskimrende lame-kjole. I datidens Iran var dette antrekket svært så moderne, og i dag ville det vært ufattelig provoserende.
Tabita Rezaire, Ass 4 Sale (2015) 20:16 min
Ass 4 Sale (2014) er en video-assemblage av den fransk-guyanske Tabita Rezaire, som bor i Sør-Afrika. Ved å sette funne filmklipp fra Internett og fra sin egen aktivitet på sosiale medier og sammen med skjermdumper fra datamaskinen sin lager Rezaire et lappeteppe som kretser rundt den brune kroppen og ulike varianter av rumpevrikking. Hun kaller seg selv en «afro-cyber-resistant», og arbeidene hennes fremstår som engasjerte og provoserende. Med en blanding av popkultur, subkultur og cyber-politikk utfordrer hun det eurosentriske orientalistiske blikket og stigmatiserende fremstilling av svarte og brune kropper.
Dor Zlekha Levy, The Tarab Prince (2014) 01:49 min
I den israelske kunstneren Dor Zlekha Levys video The Tarab Prince får vi se en jødisk-arabisk kantor, ikledt en karakteristisk dress og kippa. Han holder en oud – et tradisjonelt arabisk strengeinstrument – og synger den arabiske kjærlighetssangen Nebtidi Minain El Hikaya, som opprinnelig ble skrevet av den kjente egyptiske sangeren Abdel Halim Hafez på 1950-tallet. Videoen tematiserer den uavklarte statusen til de mizrahiske jødene i Israel. Denne gruppen stammer fra maghrebske og sefardiske samfunn og er født og oppvokst i arabiske land. I siste instans viderefører den de uomtvistelige historiske og kulturelle båndene mellom arabere og jøder.
Ferhat Özgür, I Can Sing (2008)07:00 min
Den tyrkiske kunsteren Ferhat Özgürs video I Can Sing (2008) viser en anatolisk kvinne. Iført et hodesjal står hun foran et bakteppe av dagens Ankara, der minareter kan sees side om side med nybygg. Leppene hennes beveger seg i utakt med lydsporet, som består av Jeff Buckleys cover av Leonard Cohens klassiker Hallelujah. Hennes personlige sorg blir en klagesang over at kulturelle tradisjoner og identiteter forsvinner i kjølvannet av den vestlige homogeniseringen. Hun ser ut til å lovprise og fortvile på én og samme tid, men grensene mellom islam, kristendom, vestlig innflytelse og tyrkisk tradisjon er visket ut og indikerer et ambivalent forhold til endringer.
Bendaly Family, Do You Love Me? (1978) 03:32 min
Videoen til sangen Do You Love Me? ble tatt opp i 1978 i Kuwait, da den libanesiske musikkgruppen Bendaly Family besøkte landet for første gang. Den viser Edward Bendaly – Midtøstens Frank Zappa – og de tolv barna hans, som synger, danser og spiller popmusikk på stranden. Sangen ble spilt inn i 1978 mens borgerkrigen raste i Libanon, og det gjør den enda mer relevant som eksempel på populærkulturens evne til å skille det dagligdagse og trivielle fra politisk representasjon i en gitt region eller nasjon.
Fatima Al Qadiri og Khalid Al Gharaballi, MENDEEL UM A7MAD (N x I x S x M) (2012) 15:28 min
I Mendeel Um A7mad (N x I x S x M) presenteres en boks med papirlommetørklær som en usannsynlig kandidat til Kuwaits nasjonalsymbol. Filmen er et forsøk på å vise «chai dhaha»-ritualet, som tradisjonelt er forbeholdt kvinner, ved hjelp av en utelukkende mannlig besetning. Dette grepet er en hyllest til skuespilleren Abdul Aziz Al-Nimish, en pioner innen kjønnsrollebytte i det kuwaitiske teateret. I Mendeel Um A7mad (N x I x S x M) er chai dhaha-ritualet tatt ut av kontekst og lagt til en enorm bryllupssal, en illustrasjon på den kuwaitiske interiørestetikkens avsindige dimensjoner i kjølvannet av landets oljeeventyr. Med kunstnernes egne ord: «chai dhaha og Kuwaits forkjærlighet for papirlommetørklær – selv om disse temaene tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, føler vi at de er tett knyttet til historien og estetikken til det moderne Kuwait etter oljen, men at dette ikke er blitt behandlet i vår tids diskusjoner.» (DIS MAGAZINE)
Fatima Al Qadiri, How Can I Resist U, dir. by Sophia Al-Maria (2011) 03:44 min
Fatima Al Qadiri og Sophia Al-Maria har et langt samarbeid bak seg og var begge tidligere medlemmer av kunstnergruppen GCC. De står bak begrepet «gulf-futurisme» som betegner en estetikk som trekker veksler på regionens hypermoderne infrastruktur, globaliserte kitsch og undertrykkende normer. Med dette som utgangspunkt har de utarbeidet en kritikk av en dystopisk, fremtidsorientert virkelighet. På invitasjon fra Al Qadiri laget Al-Maria en musikkvideo til EP-en Genre-Specific Xperience. How Can I Resist U er et kjærlighetsbrev til «Lenden» (dvs. London), dit rike arabere valfarter for å nyte forbudte frukter som sex, dop, pengespill og alkohol. Iblandet YouTube-klipp fra Ma’alaya-danser, som er typiske for gulfstater som De forente arabiske emirater og Oman, ser vi det som ifølge Al-Maria er typiske bestanddeler i «khaleeji-enes» (gulf-arabere) vulgære drømmetur til London: luksusbiler, kvinnelige dansere og kommunale boligblokker.
Sarah Abu Abdallah, Out to Lunch (2013) 09:54 min
Sarah Abu Abdallah er opprinnelig utdannet innen maleri, men ble raskt interessert i å utforske mulighetene som ligger i video og performance, samtidig som hun ofte trekker veksler på dokumentarisk gjør-det-selv-estetikk. Hun skaper situasjoner der hun henter frem steder og gjenstander fra glemselen gjennom enkle, men likefullt filmatiske ikke-lineære narrativer. Noen av arbeidene hennes henspiller på kjønnsrolleproblematikk, men aldri direkte. Hun er først og fremst opptatt av egne erfaringer og unndrar seg den forventede rollen som «innfødt informant». I Out to Lunch (2013) har hun fanget usammenhengende glimt av et utall ulike situasjoner, som chat-fora for ungdommer, stille stunder alene over en tekopp, mystiske rundreiser i en by – ulike samtaler spres rundt i arbeidet uten at hun oppgir kildene sine. Når hun bruker scener fra omgivelsene i Saudi-Arabia, som gater, kjøpesentre eller moskeer, forsøker hun aldri å vise helheten, men bruker flere innfallsvinkler for å fortelle en historie om hverdagslivet.
Bendaly Family er en libanesisk musikkgruppe som ble startet tidlig på 1970-tallet av Edward Bendaly og de tolv barna hans. Gruppen var aktiv på hele 1980-tallet.
Fatima Al Qadiri er kunstner og musiker bosatt i New York og Berlin, født i Senegal i 1981. Hun har opptrådt og stilt ut ved Tate Modern (i forbindelse med K48 Kontinuum), London; MoMA PS1, New York; den fjerde utgaven av Gwangju Design Biennale, Sør-Korea; Art Dubai og The Third Line, Dubai. Al Qadiri er skrivende redaktør og bidragsyter for Bidoun. Hun har laget musikk som soloartist under eget navn og under artistnavnet Ayshay. Siden 2013 har Al Qadiri vært en del av kunstnergruppen GCC. Hun har stilt ut ved Kraupa-Tuskany Zeidler i Berlin; Project Native Informant i London; The New Museum, Whitney Museum of Art og MoMA PS1 i New York; Musée d’Art Moderne i Paris; 9. Berlin Biennale; Sharjah Art Foundation, UAE; Fridericianum i Kassel og Brooklyn Academy of Music in New York.
Khalid Al Gharaballi er stylist og kunstner, født i Kuwait i 1981 og bosatt i New York. Arbeidet hans er blitt publisert i Vogue Homme Japan, V, Tokion, GQ og A magazine. Khalid er også bidragsyter til Bidoun og DIS Magazine. Han har opptrådt på Bidouns Art Park under Art Dubai. Siden 2013 har han vært en del av kunstnergruppen GCC og stilt ut ved Kraupa-Tuskany Zeidler i Berlin; Project Native Informant i London; The New Museum, Whitney Museum of Art og MoMA PS1 i New York; Musée d’Art Moderne i Paris; 9. Berlin Biennale; Sharjah Art Foundation, UAE; Fridericianum i Kassel og Brooklyn Academy of Music i New York.
Sophia Al-Maria (f. 1983 Tacoma, Washington, USA) bor og arbeider i London. Al-Maria studerte litteraturvitenskap ved American University in Cairo og auditiv og visuell kultur ved Goldsmiths, University of London. Arbeidet hennes er blitt vist ved blant annet Whitney Museum, New York (2016), New Museum, New York (2015); Den 9. Gwangju-biennalen, Sør-Korea (2012); Waqif Art Centre, Doha, Qatar (2007) og Townhouse Gallery, Cairo (2005). Tekstene hennes er blitt trykket i Harper’s Magazine, Five Dials, Triple Canopy og Bidoun.
Sarah Abu Abdallah ble født i Qatif, Saudi-Arabia (1990), der hun bor og jobber. Hun tok en master i digitale medier fra Rhode Island School of Design i 2015. Blant hennes nylige utstillinger kan nevnes: Co-Workers, Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris, Paris (2015–2016); To Gaze at Ten Suns Shining – et samarbeidsprosjekt med Josh Bitelli, POOL, Hamburg (2015); Prospectif Cinéma / Filter Bubble, Centre Pompidou, Paris (2015); Private Settings, Museum of Modern Art, Warszawa (2014–2015); Arab Contemporary, Louisiana Museum of Modern Art, Copenhagen (2014); Serpentine Galleries 89plus Marathon, London (2013); Sharjah Biennial 11 (2013), Rhizoma, Veneziabiennalen (2013). Sarah var gjestekunstner ved White Building, London, der hun deltok i residency-programmet This Time With FEELing.
Fairuz (opprinnelig navn: Nuhad Haddad) ble født i 1933 i Beirut, Libanon, der hun fortsatt bor og arbeider. Hun er en av det tjuende århundrets mest kjente arabiske sangere. Hun vokste opp i en kristen familie og startet karrieren i Kairo på 1950-tallet med fremføringer av ektemannen Assi Rahbanis sanger. På 1960- og 70-tallet utviklet hun en unik stil ved å blande klassisk arabisk musikk med libanesisk folkemusikk. I Libanon regnes hun som et nasjonalsymbol, og hun har holdt konserter over hele den arabiske verdenen, så vel som i USA og Europa, blant annet ved Baalbeck-festivalen i Libanon, Carnegie Hall i New York City og Olympia i Paris.
Meriem Bennani (f. 1988 Rabat, Marokko) bor og arbeider i Brooklyn. Bennani har en master fra Ecole Nationale Supérieure des Arts Décoratifs i Paris og en bachelorgrad fra Cooper Union i New York. Arbeidene hennes er blitt stilt ut internasjonalt, blant annet ved Saatchi Gallery i London, MoMA PS1 i New York (2016), The Jewish Museum og SIGNAL gallery i New York (begge i 2015), Fahrenheit i Los Angeles (2016) og The Kitchen i New York (2017).
Dor Zlekha-Levy (f. 1990, Tel Aviv) bor og arbeider i Tel Aviv-Jaffa. I 2014 avsluttet han studiene ved medieavdelingen ved Hamidrasha Beit-Berl Faculty of the Arts. Han bruker lyd som sentralt element i installasjoner, videoer og performance, og de seneste arbeidene hans er inspirert av jødisk-arabisk kulturell identitet. Har har hatt separatutstillinger ved blant annet Tel Aviv Museum of Art og Braverman Gallery og deltatt i gruppeutstillinger ved Helena Rubinstein Pavilion for Contemporary Art, Ticho House-museet, Binyamin Gallery, Pasaz Gallery og The Spaceship Gallery. Filmene hans er blitt vist på internasjonale festivaler, blant annet Ars Electronica (2013, Linz), Moyen Orient Express (2015, Paris) og Kadist Foundation (2016, San Francisco). Zlekha-Levy har arrangert to større arrangementer – bad seeds of summer (juni 2015, Hamidrasha gallery, Tel Aviv) og Songs of the Next War (mai 2016, Soundart Pasaz, Tel Aviv). Han mottok «Zoom 2016»-prisen for unge israelske kunstnere. I 2014 mottok han AICF Hurvitz-stipendet for kunststudenter og Hamidrasha Ruth Schloss’ pris for fremragende verk innen sosiopolitisk kunst.
Ferhat Özgür (f. 1965 i Ankara, der han bor og arbeider) avsluttet studiene i maleri ved fakultetet for pedagogikk ved universitetet i Gazi i 1989 og tok deretter en master- og doktorgrad ved universitetet i Hacettepe. Arbeidet hans fokuserer på sosiopolitiske problemstillinger, som identitet, kjønn, historiografi og etnisitet. Han har deltatt på flere internasjonale biennaler og utstillinger, blant annet den 6. Berlin Biennale, kuratert av Kathrin Romberg (2010), den 10. Istanbul-biennialen, kuratert av Hou Hanru (2007), og arbeidene hans har blitt utstilt ved flere institusjoner over hele verden, blant annet MoMA PS1 og Zabludowicz Fondation (2016). Han er også innkjøpt av flere offentlige og private samlinger, blant annet Museum der Moderne Salzburg (Østerrike), Centre Pompidou (Frankrike), FRAC-Bordeaux (Frankrike), Istanbul Modern (Tyrkia), Vehbi Koc Fondation (Tyrkia), Fondazione Sandretto Re Rebaudengo (Italia).
Googoosh (opprinnelig navn: Faegheh Atashin) ble født i 1951 i Teheran i en iransk-aserbajdsjansk familie. Hun startet karrieren som barneskuespiller og spilte i en rekke iranske filmer fra 1950- til 1970-årene. Som sanger og artist ble hun på grunn av sin påvirkningskraft og sitt omfattende bidrag til iransk popmusikk en av de viktigste popsangerne i den persiskspråklige verdenen, Midtøsten og de iranske eksilmiljøene i Vesten. Etter den iranske revolusjonen i 1979 valgte hun å forbli i Tehran frem til 2000, til tross for at hun ikke lenger fikk holde konserter på grunn av forbudet mot kvinnelige sangere. Hun bor i dag i Los Angeles og turnerer over hele verden bortsett fra i Iran. Hun er hoveddommer i det populære reality-programmet Googoosh Music Academy, som blir sendt på den London-baserte satellitt-stasjonen Manoto 1.
Tabita Rezaire (f. 1989 i Paris) er en fransk videokunstner – av guyansk og dansk opprinnelse – privatpraktiserende innen helse, teknologi og politikk samt yoga-lærer. Hun bor i Johannesburg. Rezaires praksis utforsker hvordan man kan få i stand avkolonialiserende helbredelsprosesser ved å arbeide med teknologiens politiske aspekter. Arbeidet hennes beveger seg fritt gjennom maktens arkitektur – både online og offline – og konfronterer kolonialismens vidstrakte strukturer og dens innvirkning på teknologi, seksualitet, helse og spiritualitet. Gjennom skjermens grensesnitt og energistrømmer åpner den digitale healer-aktivismen hennes for alternative fortolkninger av dominerende narrativer, desentrerer Vestens autoritet og forkynner muligheten av å demontere vår rasistiske-patriarkalske-cis-hetero-globaliserte verdensskjerm. Tabita er medlem av kunstnergruppen NTU, den ene halvdelen av duoen Malaxa og mor i The House of SENEB. Hun representeres av Goodman Gallery i Johannesburg.
Martha Kirszenbaum (f. 1983, Vitry-sur-Seine, Frankrike) er leder og kurator ved Fahrenheit, et visningsrom og residency-program som ble startet opp av Kirszenbaum i Los Angeles. Hun er utdannet ved Sciences Po i Paris og ved Columbia University i New York og har tidligere jobbet i medieavdelingen ved MoMA i New York (2006–07), fotografiavdelingen ved Centre Georges Pompidou i Paris og ved New Museum i New York (2008–10). Hun har også samarbeidet med Centrum Sztuki Wspolczesnej (Senter for samtidskunst) i Warszawa, Belverdere Museum / 21er Haus i Wien, Palais de Tokyo i Paris og Kunsthalle Mulhouse. Kirszenbaum skriver for publikasjoner som Flash Art, Mousse, CURA og KALEIDOSCOPE og har ledet seminarer om kuratorisk praksis ved Université Paris VIII og Parsons, Paris.
Myriam Ben Salah (f. 1985, Algierie) er kurator og skribent bosatt i Paris, der hun har koordinert enkeltprosjekter og formidlingsprogram ved Palais de Tokyo siden 2009, med særlig vekt på performance-kunst, video og publikasjoner. Hun er sjefredaktør for den internasjonale utgaven av KALEIDOSCOPE magazine og medredaktør, sammen med Maurizio Cattelan, for F.A.Q., et kunstmagasin som utelukkende inneholder billedmateriale. Blant de seneste kuratoriske prosjektene hennes kan nevnes Cool Memories (Occidental Temporary, Paris, 2016), Like the Desert Miss the Real (Galerie Steinek, del av «Curated-by», Wien, 2015), Dirty Linen (DESTE Foundation ved Benaki Museum, Athen, 2015), Shit and Die (Palazzo Cavour, del av sideprogrammet til kunstmessen Artissima, Torino, 2014).
