Det er en stor glede for Kunsthall Stavanger å presentere I Heard You Laughing, en utstilling med videokunst fra Midtøsten i vid forstand, kuratert av Myriam Ben Salah og Martha Kirszenbaum.

Kunstnere fra Midtøsten forbindes gjerne med fortellinger om konflikter og fortidens retorikk. Noen av dem ender også opp med å lage verk som svarer til en vestlig «uuttalt bestilling» – et begrep myntet av den marokkanske akademikeren Mohamed Rachdi – som setter traumatiske historier som et vilkårlig kriterium for autentisitet. Tittelen I Heard You Laughing er hentet fra en diktsamling av den persiske poeten Hafez, I Heard God Laughing, der han lovpriser kjærligheten, humoren og ironiens gleder, Midtøstens tre kulturelle søyler, som har fått en kontroversiell gjenkomst i verkene til en yngre generasjon kunstnere fra regionen.

I Heard You Laughing reflekterer rundt populærkulturens betydning, teknologiens allestedsnærværelse og musikken og dansens rolle. Samtidig tematiserer utstillingen også hverdagskulturell

Det er en stor glede for Kunsthall Stavanger å presentere I Heard You Laughing, en utstilling med videokunst fra Midtøsten i vid forstand, kuratert av Myriam Ben Salah og Martha Kirszenbaum.

Kunstnere fra Midtøsten forbindes gjerne med fortellinger om konflikter og fortidens retorikk. Noen av dem ender også opp med å lage verk som svarer til en vestlig «uuttalt bestilling» – et begrep myntet av den marokkanske akademikeren Mohamed Rachdi – som setter traumatiske historier som et vilkårlig kriterium for autentisitet. Tittelen I Heard You Laughing er hentet fra en diktsamling av den persiske poeten Hafez, I Heard God Laughing, der han lovpriser kjærligheten, humoren og ironiens gleder, Midtøstens tre kulturelle søyler, som har fått en kontroversiell gjenkomst i verkene til en yngre generasjon kunstnere fra regionen.

I Heard You Laughing reflekterer rundt populærkulturens betydning, teknologiens allestedsnærværelse og musikken og dansens rolle. Samtidig tematiserer utstillingen også hverdagskulturell «disorientalisme» og formidler en slags digital kosmopolitisme. Den består av et utvalg musikkvideoer av folkekjære musikere fra 1950-, 60- og 70-tallets Midtøsten sammen med videoverk av samtidskunstnere som gir rom for mer kompleksitet enn den ofte forenklede sammenstillingen av øst og vest.

Kunstnerne i utstillingen er: Sarah Abu Abdallah, Sophia Al-Maria, Fatima Al Qadiri og Khalid Al Gharaballi, Meriem Benanni, Bendaly Family, Fairuz, Googoosh, Ferhat Özgür og Dor Zlekha Levy.

Fairuz, Laylit Eid, Jingle Bells (ca.1965) 02:51 min
Beirut, julen 1965. Den folkekjære artisten Fairuz opptrer på libanesisk fjernsyn og gir sin tolkning av julesangen «Jingle Bells». Hun synger rett inn i kameraet, på arabisk. Sangen har nå fått tittelen «Laylet Eid». Sendingen av denne rørende versjonen av en tradisjonell kristen julesang kan ha fått tusenvis av TV-seere i den arabiske verdenen til å flokke seg sammen i stuene sine foran svarthvitt-apparatene. Den er et uttrykk for det komplekse samspillet mellom muslimske og kristne kulturer, som gjennom historien har hatt dype berøringspunkter.

Meriem Bennani, Fardaous Funjab (2015–17) S1 EP1, 09:31 min
Den New York-baserte kunstneren Meriem Bennani går frem med mørk humor og en finurlig evne til å få kloa i den nordafrikanske kulturens klisjeer. I arbeidene hennes flettes referanser til globalisert popmusikk sammen med populærkulturelle fremstillinger av hjemlandet Marokko. Fardaous Funjab (en sammentrekning av «fun» og «hijab») er inspirert av det beryktede tv-programmet Keeping Up with the Kardashians og er laget som et reality-program med flere episoder. Her møter vi Fardaous, en fiktiv, fremgangsrik hijab-designer. De usannsynlige, absurde kreasjonene hans forvandler et tidvis kontroversielt religiøst symbol til et fikst moteplagg. Bennani spilte inn de to første episodene hjemme hos foreldrene sine i Rabat og brukte moren og tanter som skuespillere. Fardaous Funjab handler ikke først og fremst om det muslimske sløret, i stedet har Bennani laget en kjærlig og vittig kritikk av det marokkanske borgerskapet, dets sosiale koder og livsstil.

Googoosh, Pishkesh, live on Manoto TV (1972) 03:30 min
På 1960- og 70-tallet fikk den dype, myke stemmen til den iranske divaen Googoosh hele den arabiske verdenen til å dirre, bergtatt av hennes sofistikerte arrangementer og glitrende kostymer. Hun samlet gjerne tusenvis av fans på konsertene sine eller på det iranske tv-programmet Rangarang, før den islamske revolusjonen i 1979 brakte henne til taushet. I denne fremføringen av Pishkesh fra en direktesending på iransk fjernsyn i 1972 svinger hun seg mens hun synger, med kort hår og iført en trang, sølvskimrende lame-kjole. I datidens Iran var dette antrekket svært så moderne, og i dag ville det vært ufattelig provoserende.

Tabita Rezaire, Ass 4 Sale (2015) 20:16 min
Ass 4 Sale (2014) er en video-assemblage av den fransk-guyanske Tabita Rezaire, som bor i Sør-Afrika. Ved å sette funne filmklipp fra Internett og fra sin egen aktivitet på sosiale medier og sammen med skjermdumper fra datamaskinen sin lager Rezaire et lappeteppe som kretser rundt den brune kroppen og ulike varianter av rumpevrikking. Hun kaller seg selv en «afro-cyber-resistant», og arbeidene hennes fremstår som engasjerte og provoserende. Med en blanding av popkultur, subkultur og cyber-politikk utfordrer hun det eurosentriske orientalistiske blikket og stigmatiserende fremstilling av svarte og brune kropper.

Dor Zlekha Levy, The Tarab Prince (2014) 01:49 min
I den israelske kunstneren Dor Zlekha Levys video The Tarab Prince får vi se en jødisk-arabisk kantor, ikledt en karakteristisk dress og kippa. Han holder en oud – et tradisjonelt arabisk strengeinstrument – og synger den arabiske kjærlighetssangen Nebtidi Minain El Hikaya, som opprinnelig ble skrevet av den kjente egyptiske sangeren Abdel Halim Hafez på 1950-tallet. Videoen tematiserer den uavklarte statusen til de mizrahiske jødene i Israel. Denne gruppen stammer fra maghrebske og sefardiske samfunn og er født og oppvokst i arabiske land. I siste instans viderefører den de uomtvistelige historiske og kulturelle båndene mellom arabere og jøder.

Ferhat Özgür, I Can Sing (2008)07:00 min
Den tyrkiske kunsteren Ferhat Özgürs video I Can Sing (2008) viser en anatolisk kvinne. Iført et hodesjal står hun foran et bakteppe av dagens Ankara, der minareter kan sees side om side med nybygg. Leppene hennes beveger seg i utakt med lydsporet, som består av Jeff Buckleys cover av Leonard Cohens klassiker Hallelujah. Hennes personlige sorg blir en klagesang over at kulturelle tradisjoner og identiteter forsvinner i kjølvannet av den vestlige homogeniseringen. Hun ser ut til å lovprise og fortvile på én og samme tid, men grensene mellom islam, kristendom, vestlig innflytelse og tyrkisk tradisjon er visket ut og indikerer et ambivalent forhold til endringer.

Bendaly Family, Do You Love Me? (1978) 03:32 min
Videoen til sangen Do You Love Me? ble tatt opp i 1978 i Kuwait, da den libanesiske musikkgruppen Bendaly Family besøkte landet for første gang. Den viser Edward Bendaly – Midtøstens Frank Zappa – og de tolv barna hans, som synger, danser og spiller popmusikk på stranden. Sangen ble spilt inn i 1978 mens borgerkrigen raste i Libanon, og det gjør den enda mer relevant som eksempel på populærkulturens evne til å skille det dagligdagse og trivielle fra politisk representasjon i en gitt region eller nasjon.

Fatima Al Qadiri og Khalid Al Gharaballi, MENDEEL UM A7MAD (N x I x S x M) (2012) 15:28 min
I Mendeel Um A7mad (N x I x S x M) presenteres en boks med papirlommetørklær som en usannsynlig kandidat til Kuwaits nasjonalsymbol. Filmen er et forsøk på å vise «chai dhaha»-ritualet, som tradisjonelt er forbeholdt kvinner, ved hjelp av en utelukkende mannlig besetning. Dette grepet er en hyllest til skuespilleren Abdul Aziz Al-Nimish, en pioner innen kjønnsrollebytte i det kuwaitiske teateret. I Mendeel Um A7mad (N x I x S x M) er chai dhaha-ritualet tatt ut av kontekst og lagt til en enorm bryllupssal, en illustrasjon på den kuwaitiske interiørestetikkens avsindige dimensjoner i kjølvannet av landets oljeeventyr. Med kunstnernes egne ord: «chai dhaha og Kuwaits forkjærlighet for papirlommetørklær – selv om disse temaene tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, føler vi at de er tett knyttet til historien og estetikken til det moderne Kuwait etter oljen, men at dette ikke er blitt behandlet i vår tids diskusjoner.» (DIS MAGAZINE)

Fatima Al Qadiri, How Can I Resist U, dir. by Sophia Al-Maria (2011) 03:44 min
Fatima Al Qadiri og Sophia Al-Maria har et langt samarbeid bak seg og var begge tidligere medlemmer av kunstnergruppen GCC. De står bak begrepet «gulf-futurisme» som betegner en estetikk som trekker veksler på regionens hypermoderne infrastruktur, globaliserte kitsch og undertrykkende normer. Med dette som utgangspunkt har de utarbeidet en kritikk av en dystopisk, fremtidsorientert virkelighet. På invitasjon fra Al Qadiri laget Al-Maria en musikkvideo til EP-en Genre-Specific Xperience. How Can I Resist U er et kjærlighetsbrev til «Lenden» (dvs. London), dit rike arabere valfarter for å nyte forbudte frukter som sex, dop, pengespill og alkohol. Iblandet YouTube-klipp fra Ma’alaya-danser, som er typiske for gulfstater som De forente arabiske emirater og Oman, ser vi det som ifølge Al-Maria er typiske bestanddeler i «khaleeji-enes» (gulf-arabere) vulgære drømmetur til London: luksusbiler, kvinnelige dansere og kommunale boligblokker.

Sarah Abu Abdallah, Out to Lunch (2013) 09:54 min
Sarah Abu Abdallah er opprinnelig utdannet innen maleri, men ble raskt interessert i å utforske mulighetene som ligger i video og performance, samtidig som hun ofte trekker veksler på dokumentarisk gjør-det-selv-estetikk. Hun skaper situasjoner der hun henter frem steder og gjenstander fra glemselen gjennom enkle, men likefullt filmatiske ikke-lineære narrativer. Noen av arbeidene hennes henspiller på kjønnsrolleproblematikk, men aldri direkte. Hun er først og fremst opptatt av egne erfaringer og unndrar seg den forventede rollen som «innfødt informant». I Out to Lunch (2013) har hun fanget usammenhengende glimt av et utall ulike situasjoner, som chat-fora for ungdommer, stille stunder alene over en tekopp, mystiske rundreiser i en by – ulike samtaler spres rundt i arbeidet uten at hun oppgir kildene sine. Når hun bruker scener fra omgivelsene i Saudi-Arabia, som gater, kjøpesentre eller moskeer, forsøker hun aldri å vise helheten, men bruker flere innfallsvinkler for å fortelle en historie om hverdagslivet.

Les mer
Lese mindre
Asset6304c56247e099 92297558
Asset6304c5677db511 22174084
Asset6304c56dd9bd81 31222142
Asset6304c5805cf7c7 97074861
Asset6304c576818815 01021392
Asset6304c556d327d5 83306856
Asset6304c55d5934b0 33596011
Asset6304c560b39b89 78746727
Asset6304c560b39b89 78746727
Forrige
Asset6304c56247e099 92297558
Asset6304c5677db511 22174084
Asset6304c56dd9bd81 31222142
Asset6304c5805cf7c7 97074861
Asset6304c576818815 01021392
Asset6304c556d327d5 83306856
Asset6304c55d5934b0 33596011
Neste
Lukk