LEAN: Kuratert av Legacy Russell

Legacy Russell er kurator og skribent. Hun vokste opp i fødebyen New York og er nå Associate Curator of Exhibitions på Studio Museum in Harlem. Russell har en mastergrad i kunsthistorie (MRes with Distinction) fra Goldsmiths, University of London, med fordypning i visuell kultur. Som forsker, kurator og skribent fokuserer hun på kjønn, performance, digital identitet, internettfenomener og ritualer i nye medier. Russells tekster, intervjuer og essayer har blitt utgitt internasjonalt. Hun har bl.a. kuratert utstillinger og prosjekter som LEAN (2020) for Radical Broadcast-programmet til Performa, med bidrag fra Justin Allen, Jen Everett, Devin Kenny, Kalup Linzy, Rene Matić, Sadé Mica og Leilah Weinraub; This Longing Vessel: Studio Museum Artists in Residence 2019–20 (2020), med bidrag fra E. Jane, Elliot Reed og Naudline Pierre; Projects: Garrett Bradley (2020) og Projects 110: Michael Armitage (2019), begge holdt på MoMA i samarbeid med Thelma Golden og Studio Museum in Harlem; og Dozie Kanu: Function (2019), Chloë Bass: Wayfinding (2019) og Radical Reading Room (2019) på Studio Museum in Harlem. Hun mottok en kunstskribentpris fra Thoma Foundation i 2019, et kunstnerstipend fra Robert Rauschenberg Foundation i 2020 og kunstprisen Creative Capital Award i 2021. Hun debuterte med boken Glitch Feminism: A Manifesto (2020) på Verso Books. Snart kommer også hennes neste bok BLACK MEME ut på Verso Books.

Justin Allen (f. 1992, Arlington, Virginia; bor og jobber i Brooklyn) [han/ham] er en skribent og utøvende kunstner. De siste performance-baserte verkene hans utforsker og inngår i en dialog med historien til hardcore punk og feirer svarte musikeres bidrag til denne kreative musikksjangeren. Explain Totality (version 3) (2018) tar opp tråden igjen fra et av disse performance-innslagene, som Allen opprinnelig satte opp i 2018 på den historiske Judson Memorial Church i New York som en del av den eksperimentelle serien Movement Research at the Judson Church. I dette verket reflekterer kunstneren over det å vokse opp i en amerikansk forstad, mens han innimellom går over til å covre hiphopduoen Rae Sremmurds låt «Black Beatles» fra 2018. Allens bruk av denne låten mikser sammen de ulike språkene til punk og hiphop, og hyller dermed dette skjæringspunktet som et nødvendig møte- og samtalested. Kunstnerens ulike gester – hvor han danser skank, lager vindmøller og bøyer og tøyer på beina sine – betoner de bevegelsene som finnes i, eller danner opptakten til, den kollektive danseformen moshing. Kunstnerens fysiske form og koreografi uttrykker en organisk arkitektur, en som sikter på å etablere og opprettholde en intimsfære i motsetning til, og i samarbeid med, de andre kroppene på dansegulvet. Dette både kolliderer med og utgjør en kontrast til hvordan Allen reflekterer over historien om den amerikanske forstadsutviklingen som noe uttrykkelig rase- og klassebasert, hvor forstedene selv representerer den giftige arven etter amerikansk slaveri og etter segregerings- og kontrollpolitikken som fant sted i oppbyggingen etter den amerikanske borgerkrigen.

Justin Allen eksperimenterer med performance, skriving, lingvistikk, fotografi og film for å forstå hvordan vi forholder oss til tid, samfunn og sted. Han har hatt opplesning av sine verk og opptrådt på Poetry Project, Movement Research at the Judson Church, The Shed, Kampnagel og ISSUE Project Room, hvor han for tiden har et kunstneropphold. Han har mottatt støtte fra Franklin Furnace og fra Foundation for Contemporary Arts.

Jen Everett er en kunstner fra Southfield, like nord for Detroit, og er for tiden bosatt i St. Louis. Hun er generelt interessert i de mange ulike måtene svarte mennesker fortsetter å produsere og overføre kunnskap utover formelle strukturer. Praksisen hennes beveger seg mellom kamerabaserte medier, installasjon og skriving. Everetts nyeste arbeider ser på forholdet mellom kulturelle brudd og svarte menneskers indre liv. Dette gjør hun gjennom å undersøke materialene vi samler på, informasjonen vi holder i kroppene våre, og det eventuelle skjæringspunktet mellom disse to. Everett oppnådde en mastergrad i billedkunst (MFA) fra Washington University i St. Louis, hvor hun hadde et stipendopphold ved Sam Fox School of Design & Visual Arts. Hun tok en bachelorgrad i arkitektur fra Tuskegee University. Verkene hennes har blitt vist på Krannert Art Museum, Hedreen Gallery ved Seattle University, SPRING/BREAK Art Show New York, Leo Model Gallery ved Hampshire College, Vox Populi i Philadelphia og Gallery 102 i Washington, DC. Hun har også blitt presentert gjennom foredrag på Saint Louis Art Museum og Harvard University og har fått omtale i journalene Transition og SPOOK. Kunsten hennes har blitt publisert i Color Theory (Wolfman Books, 2019) og Undertow (Silent Face Projects, 2018). Hun har hatt kunstneropphold ved Vermont Studio Center, Atlantic Center for the Arts og ACRE, og hun har blitt innkjøpt av Museum of Contemporary Photography (MoCP) ved Columbia College i Chicago.

Krista Gay is working through photography, video, language, and sound installation to study the sciences and histories of the Black American body. Her work cites her own contemporary position and lived experience as a Black woman in active dialogue and intersection with the ongoing subjugation of, and experimentation on, Black women in the name of scientific research.

Devin Kenny er tverrfaglig kunstner, skribent og musiker. Han vokste opp på Chicagos sørside, og som tenåring flyttet han til New York for å studere på Cooper Union. Han fortsatte deretter sin praksis på Bruce High Quality Foundation University (New York), Skowhegan School of Painting and Sculpture (Madison i Maine), SOMA Summer (Mexico by) og Whitney Independent Study Program (New York). Han har samarbeidet med bl.a. Justin Allen, Lucas Pinheiro, Center for Experimental Lectures, Triple Canopy, Rhizome, Andrea Solstad og unbag, og han har stilt ut på ulike kunst- og musikkarenaer i byer som New York, Chicago, Los Angeles og Houston, bl.a. The Kitchen, Goethe-Institut, Recess, Julia Stoschek Collection Düsseldorf, CAMH, OCCII, REDCAT, MoMA PS1 og Performance Space. Han ble ferdig med sin mastergrad i billedkunst (MFA) på UCLA i 2013.

Ved hjelp av performance, objekter, videokunst, fotografier, musikk, malerier og tekst undersøker Kenny prosessen som ligger bak det å konstruere en identitet både på nett og i den fysiske verden, og da særlig i amerikanske byer som dem han vokste opp i. Siden Kennys egen familie ble rammet av Maafa, det vil si den transatlantiske slavehandelen, er et hovedspørsmål i kunstnerskapet hans hvorvidt synkretismen og den kulturelle utvekslingen som slavehandelen førte til, også la grunnlaget for en nettverkskultur, selv før telekommunikasjon var blitt oppfunnet.

Kalup Linzy ble født i Florida og er for tiden stipendiat ved Tulsa Artist Fellowship. Verkene hans tar opp seksualitet, kjønnsstereotyper, kulturelle identiteter og sin egen oppvekst gjennom videoer og performance basert på såpeoperaer. I det siste har han holdt separatutstillinger på bl.a. Sundance Film Festival, Berkeley Art Museum, Studio Museum in Harlem og LAX ART (Los Angeles), og gruppeutstillinger på bl.a. Whitney Museum of American Art, MoMA og MoMA PS 1. Linzy har mottatt en rekke priser og stipender, bl.a. fra John Simon Guggenheim Memorial Foundation, Creative Capital Foundation og New York Foundation for the Arts. Han har blitt innkjøpt av Studio Museum in Harlem, Whitney Museum of American Art, MoMA og Metropolitan Museum of Art. Han representeres av David Castillo Gallery i Miami Beach i Florida og Breeder Gallery i den greske hovedstaden Athen.

Rene Matić er en kunstner som for tiden jobber i London. Verkene deres blander de akademiske feltene post-blackness, glitchfeminisme og subkulturell teori i et møtepunkt de beskriver som «frekkhet» – dette kaster lys (eller skygge) over de forhåndsbestemte konfliktene og motsetningene de møter mens de navigerer rundt i verden med en kropp som sin egen. Matićs forskning strekker seg tilbake til etterkrigstidens Storbritannia og barn født til svarte amerikanske soldater og hvite kvinner under andre verdenskrig, spesielt ser de på overlevelsesstrategier. De tar utgangspunkt i ulike danse- og musikkbevegelser som northern soul, ska og two-tone. Deres nåværende arbeid fokuserer stort sett på skinheadbevegelsen, dens grunnleggelse som et multikulturelt møtested mellom vestindisk og hvit arbeiderklassekultur, og dens påfølgende appropriering av høyreekstreme som kjempet for hvitt overherredømme. Matić bruker dette som en metafor for å granske sin egen erfaring med å leve i de britisk svartes diaspora, for å få frem i lyset hvit misunnelse, kolonialismens vedvarende arv og frykten for en svart planet – alt sammen ting som flyter sammen i deres egen blandete rasetilhørighet.

De har stilt ut og opptrådt på gallerier som Bold Tendencies, Saatchi Gallery, Arcadia Missa, Atrium Gallery, Copeland Gallery, Autograph ABP, Protein Gallery, Ugly Duck Gallery (alle London), Royal Standard (Liverpool), Attic Space (Nottingham), Rile Space (Brussel) og Hume Gallery (Chicago), og også digitalt på bl.a. VITRINE og Lesbiennale 2019. Blant deres bestillingsverk finner vi Black Cultural Archives, utført for Tate x Mayor of London (2018). Verkene deres har nylig vært å se på Bloomberg New Contemporaries 2020 og på gruppeutstillingen Friends and Friends of Friends på Schlossmuseum i Linz (til januar 2021). Matićs første separatutstilling fant sted i London på VITRINE (oktober 2020).

Sadé Mica bor og jobber i Manchester. Deres praksis er forankret i å undersøke selvet, og da særlig selvet med hensyn til kjønn og performance – hvordan omgivelsene påvirker deres forhold til det å være queer og til kroppen sin, hvordan bevegelse overvåkes og kontrolleres både av miljøet og oss selv, og hvor lite kontroll vi har over hvordan vi oppfattes når vi tvinges utenfor våre egne sfærer. Mica undersøker hvordan kroppen sin frigjøres og begrenses, ved at de slipper seg og sine armer og bein fri på den britiske landsbygda, poserer foran kamera i disse store og fremmedartede landskapene og fanger opp enten sin rolige form og tankefulle bevegelser eller bevegelser som er mer kaotiske og mindre overveide. De bruker tekstiler dels for å unnvike forventingen om at transkjønnede skal holde seg under radaren, og dels for å avsløre kjønns performative natur. Slik legger de bevisbyrden over på dem som ikke er klare over alt som må ofres for at man skal slå seg til ro med kroppen sin og hvordan man er.

I det siste har de deltatt på utstillinger som Natural Encounters på Leeds Art Gallery (2020), To the Unknown på Somerset House Studios (2020), Found in Translation på Trans Vegas Digital (2020), GENDERS på Science Gallery i London (2020) og GIVIN U COY GIVIN U SMIZE på IMT Gallery i London (2020). De har også holdt separatutstillingen It Teks Time på Outpost i Norwich (2020).

Leilah Weinraub er en kunstner og filmregissør som veksler mellom å bo i Los Angeles og New York. Siden den debuterte på Whitney Biennial i 2017 og deretter Berlinalen i 2018, har hennes film SHAKEDOWN blitt vist på en rekke institusjoner verden rundt, som MoMA PS1 (New York), MOCA og CAAM (Los Angeles), ICA (London) og Centre d’Art Contemporain (Genève), samt et antall filmfestivaler. Som administrerende direktør og medgrunnlegger av Hood by Air, et New York-basert motekollektiv kjent for sitt luksuriøse streetwear, revolusjonerte Weinraub moteverdenen ved å slå et slag for det hun kaller «moderne mennesker», det vil si den fremvoksende forbrukerklassen som snur opp ned på overleverte rase-, klasse- og kjønnsmarkører og nyter frihet, lovløshet og spetakkel. Som filmskaper har Weinraub dokumentert oversette motepåvirkere, og da særlig uavhengige miljøer med queer, ikke-hvite mennesker som har fått sine kreative uttrykk plyndret av massekulturen og som nesten aldri blir presentert på sine egne premisser.