I utstillingen Play stiller Tiril Hasselknippe spørsmål ved vår virkelighetsoppfatning, både som individer og samfunn.

Kunsthall Stavangers hovedsal dedikeres til den Stavanger-baserte kunstnerens første separatutstilling i byen. Hasselknippe, som har høstet både nasjonal og internasjonal anerkjennelse, er spesielt kjent for sin sofistikerte og intrikate behandling av skulptur som materiale.

Play er en fortsettelse av Hasselknippes utforskning av kosmiske spørsmål, alternative og parallelle virkeligheter inspirert av blant annet science fiction. Utstillingen består av en omsluttende installasjon i et mørkt rom, med lysende buer, eller portaler, i variable dimensjoner installert i forskjellige høyder. Verket ledsages av et lydspor som kunstneren har laget med instrumentet vanntelefon, mye brukt i science fiction- og skrekkfilmer. Størrelsen og materialiteten i buene viser til noe kroppslig, som muskelfibre og nervetråder.

Gjennomgående i sin praksis har Hasselknippe latt seg fascinere og inspirere av science fiction. I praksisen hennes kan en ofte oppleve pekepinner på eller vridde imitasjoner av det visuelle universet vi forbinder med nettopp sci-fi. I Play ser hun nærmere på ormehull – hypotetiske snarveier mellom forskjellige dimensjoner eller tider. Parallelle univers har vært utgangspunktet for flere filmer og publikasjoner, fra Ursula K. Le Guins bøker til filmen Sliding Doors (1998), der en åpner for tankegangen «hva om», både på et samfunnsmessig og individuelt nivå. Spesielt interessant har det vært for Hasselknippe å se nærmere på tidsfolder, der ormehull er snarveien gjennom en universfold til en annen. Visualisert kan foldene se ut som en portal lagt på siden. I utstillingen kan disse erfares på et fysisk plan, idet portalene folder seg rundt oss som besøkende.

Hasselknippe er spesielt interessert i vår individuelle virkelighetsoppfatning, og måtene en opplever virkelighet med utgangspunkt i forskjellige fysiske evner. Dette er tett knyttet til kunstnerens egen erfaring med den kroniske sykdommen fibromyalgi, hvor smerte og hjernetåke utgjør deler av både hverdag og kunstnerisk arbeidsprosess. Kunstneren beskriver hjernetåken fra fibromyalgi som en øvelse i å forsøke å holde fast i tankerekker og språk, samt hukommelsestap av både minner og kunnskap. Portalene i utstillingen kan ses på som livsøyeblikk og valg vi identifiserer som avgjørende for vår nåværende situasjon, men også som deler av hennes egne oppbrutte tankemønstre. Hasselknippe spiller slik ut en portrettering av sin indre visualisering av sykdommen, men også av de forskjellige utfallene som valgene og handlingene våre generelt fører til, fra helt konkrete livsavgjørelser til vår tilstedeværelse i utstillingsrommet.

Med Play utfordrer Hasselknippe oss til å se kronisk sykdom og forskjellige fysiske evner som noe som ikke nødvendigvis er negativt. Kunstneren lar skamfølelsen som kommer med kronisk sykdom vike til fordel for mulighetsrommet den kan åpne opp, og ber oss akseptere ulike former for eksistens. Parallelle univers, tidsverdener eller alternative erfaringer brukes ofte i kunsten som en subversiv sosial kritikk av vår nåværende situasjon, dette er også tilfelle i Play. En kropp samfunnet anser som syk vil ikke spille på lag med den kapitalistiske modellen, der alle kropper skal produsere og konsumere på lik linje. Hasselknippe ser derfor sykdommen som en måte å dytte på idealene og forventningene til både kropp og samfunn. I Play kommer disse erfaringene til syne nettopp gjennom kroppsligheten, materialiteten, og den altomfattende opplevelsen av den omsluttende installasjonen.