I sin første utstilling i Skandinavia leter den amerikanske kunstneren Violet Dennison etter personlige uttrykk gjemt i ulike systemers og maskiners kalde, objektive rytmer. I Dennisons verk er systemer og koder hverken gode eller onde i seg selv. De er kun elementer som vi enten kan fylle med vårt eget innhold, reagere på eller sette inn i et større system.

Som del av en tidligere utstilling gjorde Dennison om avløpet til galleriets eneste utslagsvask slik at skittent vann strømmet utover utstillingsrommets gulv. «Jeg anså dette bassenget med møkkete vann, hvor bakterier og basiller fermenterte, for å være verket mitt,» sier hun. Det er ønsket om å gjøre inngrep i dagligdagse systemer som dette, og å avsløre systemenes skjørhet, som kjennetegner Dennisons kunst.

I dag er koder og systemer en uunngåelig del av hverdagen vår. Men som Dennison viser, har disse systemene vært en del av menneskers liv helt siden oldtiden. I sitt arbeid ser Dennison nærmere på mulige forbindelser mellom åndelighet, healing og uhåndgripelige systemer og koder. For Dennison er koder og data ikke bare noe vi finner i maskiner, men en helt vesentlig del av menneskehetens fortelling.

Denne utstillingen er første gang Dennison viser sin nye video- og lydinstallasjon Dance Dance Revolution (2019). Verket skildrer et populært videospill hvor poenget er å etterligne dansebevegelsene som en maskin viser deltageren. Lydsporet skapt av Dennison består av morsetegn som er laget ved å oversette spillets danseanvisninger til fire unike lydbølger. Spillet i seg selv er en kunstig etterligning av dansegulvet til en nattklubb – det er ikke menneskelige bevegelser brukeren gjenskaper i spillet, men maskinens idé om hvordan menneskelige dans tar form. På et visst punkt skifter videoen til å vise et mønster av farger og lyd som beveger seg fra venstre til høyre. Mønsteret minner om et kodespråk og refererer til den nye behandlingsformen for traumatiske opplevelser, EMDR, hvor pasienter nøster opp i smertefulle minner ved hjelp av øyebevegelser fra venstre til høyre samtidig som de hører på lyder, og trommer med fingre og tær.

Bevegelsene frem og tilbake som vi ser i videoen, danner et binært mønster av vekslende motsetninger. Binære mønster kan spores tilbake til systemer som historisk sett har vært forbundet med menneskehetens kultur, med motsetningspar som opp og ned, vinter og sommer. I logikk brukes det binære for sannhet og løgn, og innen matematikk kan binære modeller spores helt tilbake til 500 f.Kr. I dag forbindes binære systemer med maskinkoder og deres mønster av 0-er og 1-tall.

De store, kurvformede skulpturene Chapter One: Nothing Really Mattress But I Guess I Knew That All Along, Chapter Two: Daisy Chain, Chapter Three: Infinite Nightclub og Chapter Four: Disappointment (alle 2019) er laget ved hjelp av kunstnerens egenkonstruerte knutekode. Koden er basert på Dennisons memoarer og tar i bruk makramé, en håndarbeidsteknikk som er kjent fra en rekke kulturer. De ujevne formene er blant annet modellert på japanske kurvvevinger, Ikebana, der individuelle kurver er laget for å harmonisere med sesongbaserte blomsterarrangementer. I stedet for å etterape en perfekt geometrisk form, kollapser deler av kurvene under sin egen vekt og holdes sammen av knutekonstruksjonen. Knutene representerer et binært system hvor kunstneren lager forbindelser med mønster som går over, rundt og mellom. Det sykliske mønsteret viser også til den historiske bruken av

knuter til å lage registre, telle dager, vekke minner eller nå åndelig oppvåkning ved hjelp av for eksempel bønnekjeder. Ved å bruke plast, et materiale som er laget for å vare lengre enn et menneskeliv, peker kunstneren også på de sykliske mønstrene vi finner i vår egen tilværelse.

I verket 0013283055 0013283004 0005334936 0000835427 0013283057 0013283054 0201608618 0013283011 ... (2019) utforsker Dennison sin egen stilling som kunstner innenfor kunstverdenens systemer. Her viser hun et stilisert kart over elektromagnetiske felt hun har kartlagt på atelieret sitt i New York. Kobberdelene som er montert på veggen, er avstøpninger av genetisk modifiserte kornfrø. Hvert av disse frøene holder på en RFID-brikke som sender ut elektromagnetiske signaler i galleriet. Slike brikker brukes vanligvis til å spore handelsvarer og dyr, og i det siste har de også blitt innpodet i mennesker. Verket undersøker hvordan elementer i større systemer forventes å oppføre seg – i dette tilfellet undersøker kunstneren sin egen posisjon innenfor kunstverdens større strukturer. Ved å gjenskape de elektromagnetiske feltene plasserer Dennison seg selv og sin hverdag som kunstner inn i kunstinstitusjonens struktur. Men samtidig vekker verket spørsmål om kunstnerens rolle, og muligheten til å bryte ut av strukturene skapt av gallerier og kunstverden generelt.

I lydverket Divination (2019), som består av iPhone-høyttalere og lydkabler, høres en spådom om kunstnerens fremtid laget av mediet Dainichi Lazuli. Spådommene er imidlertid krypterte. Koden, som bare kan leses av maskiner og ikke mennesker, brukes vanligvis til å sende informasjon fra og til brukeres ulike digitale plattformer mens de er frakoblet. Krypteringen forblir usynlig for mennesker og utilgjengelig uten nøkkelen til dechiffreringen. I dette verket omgis vi av kunstnerens spådom. Den minner oss om det som ligger skjult i våre egne liv, og elementer som kanskje ikke er like tilgjengelig eller enkle å begripe som de vi konstant eksponeres for.

Fotoverkene FWD: To Sell. La Fonda (2019), FWD: To Sell. Eames-like (2019), FWD: To Sell. Heavy Duty (2019) tar utgangspunkt i en virkelig e-post fra et galleri i New York som selger unna sine siste aktiva før de avslutter virksomheten. Identiteten til galleriet kan kun avsløres av de som er på epostlisten, og som publikum mangler vi derfor en del for å kunne løse denne gåten. Whisper F33d (2019), American Dining vs. Continental Dining 1 (2019), and American Dining vs. Continental Dining 2 (2019) viser dokumentasjon av arbeider av Dennison, men det er uklart om disse arbeidene i det hele tatt eksisterer. Det er opp til publikum å bestemme om arbeidene er ekte, og å stille spørsmål ved hvilken del av arbeidet som er innhold og hvilken del som belyser systemet arbeidet befinner seg innenfor – og kan de to adskilles? Slik som er tilfellet med flere verk i denne utstillingen, er arbeidene en transkribering av hendelser, og virker å foreslå at formatet eller systemet de eksisterer i er like viktig som innholdet.