Kunsthall Stavanger presenterte Creations of Care, den første separatutstillingen til den britiske kunstneren Nnena Kalu utenfor Storbritannia. I utstillingsåret ble Kalu nominert til den prestisjetunge Turner-prisen, og ble senere annonsert som vinner av prisen for 2025. Vi gratulerer Nnena Kalu med denne betydningsfulle anerkjennelsen, og er stolte over at hennes arbeider har vært utstilt ved Kunsthall Stavanger.

Kalus praksis er et dynamisk samspill av uttrykksfulle bevegelser, eksplosiv energi og Kalus praksis er et dynamisk samspill av uttrykksfulle bevegelser, eksplosiv energi og dyptgående omsorg, i form av storskala skulpturer og serier av tegninger. I sin største utstilling til dags dato tok Kalu i bruk alle Kunsthall Stavangers gallerier. Her presenterte hun en ny serie skulpturer laget spesielt for kunsthallen og ferdigstilte dem på stedet. Gjennom sitt umiddelbare nærvær og sin tilgjengelighet inviterte verkene publikum til personlig tolkning og refleksjon. Som betraktere ble vi invitert til å se verden fra Kalus unike perspektiv.

Skulpturene fylte Kunsthallens hovedsal og de fremsto som enorme, gravide kokonger, fylt med farger og omsluttende former, noe som er kjennetegn ved Kalus kunstneriske praksis. Ved nærmere ettersyn åpenbarte tekstillagene seg, noen tett viklet sammen, andre flettet med presisjon. Hennes karakteristiske neonrosa og gule toner dominerte skulpturene, sammen med et vibrerende spekter av farger.

Skulpturprosessen til Kalu begynner med en hastig og instinktiv innpakking, før den går over til en mer bevisst, omtenksom tilnærming. I de tidlige stadiene ser det ut som om kunstneren og materialet eksisterer som én mens hun bygger, modellerer og tar intuitive avgjørelser om form og farge. Når den første energiske bølgen avtar, går hun over i en nøye vurdering av hvordan materialene fungerer sammen. Skulpturene inkluderer hverdagslige materialer som videokassetter, tekstiler, stoff, tape og dreneringsrør. I Kalus energiske og produktive prosess er tilgjengelighet en del av hvorfor materialene brukes, men samtidig er hvert materiale nøye utvalgt.

Skulpturene så ut til å omfavne og beskytte, i det som kan beskrives som en kjærlig manipulering av materialer. Begrepet omsorg sto i sentrum, og skulpturene fremsto som resultatet av en prosess der noe gradvis ble formet, båret frem og gjort klart til å møte verden. Denne tanken kan resonere med opplevelsen av morskap, mer spesifikt hengivenheten som legges i å nære en idé, et konsept eller et liv.

Kalus verk er visuelt distinkte, men de er ikke laget for å oppnå en spesifikk estetikk. De er snarere fysiske responser; intuitive, umiddelbare og dypt personlige. Hvert verk fanger et øyeblikk og en tilstand, og sammen fremstår de som et avtrykk av tid i kunstnerens studio. Denne flyktige naturen kom særlig til uttrykk i tegningene, som ble vist i de mindre gallerirommene hos kunsthallen.

Tegningene er preget av sofistikerte, uttrykksfulle og rytmiske linjer. Kalu tegner ofte med øynene lukket og reagerer hovedsakelig på lyden av pennen, blyanten, grafitten eller oljepastellen mot papiret. Her drives hun av en nærmest indre rytme. Verkene taler til tilstedeværelse, der hvert avtrykk og merke eksisterer som et bevis på øyeblikket det ble skapt.

Papirarbeidene, ofte laget i sekvenser på to, tre eller flere paneler, kunne ved første øyekast virke identiske, men hvert panel inneholdt subtile forskjeller. Kalu uttømmer en form gjennom repetisjon før hun går videre, og vender sjelden tilbake til et tidligere motiv. Repetitiv bevegelse, ofte assosiert med autisme, er et definerende element i både skulpturene og tegningene. For betraktere kunne denne repetisjonen oppleves som nærmest meditativ og gi en følelse av ro og fokus. Noen verk fremkalte varmen og tryggheten fra livmoren, mens andre eksploderte utover og nærmest sprengte sine egne rammer. Lagdelingen av farger og former inviterte publikum til å møte arbeidene gjennom sansene og en umiddelbar opplevelse, heller enn gjennom analyse.

Kalus praksis er uadskillelig knyttet til hennes unike perspektiv og erfaring. Som en svart kvinne med begrensede verbale evner og utviklingshemming, tilbød hennes arbeid besøkende muligheten til å se verden fra et annet perspektiv. I 25 år har hun vært tilknyttet ActionSpace, en britisk organisasjon som gir kunstnere med utviklingshemming tilgang til ressurser, muligheter og studioassistanse for å utvikle arbeidet sitt. Kalus verk gjør imidlertid mer enn å tilby et vindu inn i hennes verden – de utfordrer oss til å reflektere over hvordan vi navigerer vår egen. De stiller spørsmål om persepsjon, bevegelse og hvordan vi tar vare på oss selv og andre. En del av verkenes appell ligger i generøsiteten og invitasjonen til deltakelse som arbeidene strekker ut til oss.

Da man møtte Kalus arbeid i utstillingen, ble mange betraktere møtt av en følelse av glede. Skulpturene utstrålte bevegelsesfrihet og besto av et elektrisk samspill av farger. De er iboende knyttet til kroppen, formet av rekkevidden til Kalus armer og hvordan hun beveger seg rundt dem. På Kunsthall Stavanger hang skulpturene fra taket og speilet måten hun konstruerer dem på i studio. Dette oppsettet gjør det mulig for henne å arbeide fra alle vinkler, både innvendig og utvendig, med armene som kontinuerlig omslutter formen. Publikum ble også invitert til å bevege seg rundt og inn i skulpturene, for å oppleve omfavnelsen og omsorgen som var innvevd i dem.

Kalus verk tilbød en sjelden generøsitet: et rom for deltakelse, tolkning og omslutning. I møtet med hennes kunst var vi ikke bare vitner til et skapelsesøyeblikk; vi trådte inn i det, og tok med oss vår egen tilstedeværelse og vårt eget øyeblikk i samtale med hennes.