Gerardo Velázquez.otf er et bestillingsverk laget for prosjektet Even When We Can’t We Must, i forbindelse med Skeivt kulturår i 2022. Under verksperioden vil Nat Pypers skrifttype Gerardo Velázquez brukes i overskriftene på Kunsthall Stavangers nettsider. Nedenfor gjengis en samtale mellom Nat Pyper og kurator Kristina Ketola Bore.

Kristina Ketola Bore: Dette verket er det første i en serie digitale prosjekter, kalt Even When We Can’t We Must, som Kunsthall Stavanger har lansert i forbindelse med Skeivt kulturår i Norge. I 2022 minnes vi her i landet at det er 50 år siden avskaffelsen av loven som forbød seksuelle handlinger mellom menn. I praksis betød lovens opphevelse at det ikke lenger var kriminelt å være homofil i Norge.

For prosjektet har jeg invitert inn kunstnere som bruker tekst på ulike måter til å lage nye verk for den digitale plattformen vår. I dette tilfellet stammer min interesse for språk fra tekstens og språkets makt i skeiv aktivisme, for eksempel gjennom kunst og design, protester og muntlig historiefortelling. De andre kunstnerne som deltar, er skribent og poet Olivia Douglass, kunstner virgil b/g taylor og aktivist, influenser og performancekunstner Zutana Haddadeen. Alle tre skal presentere...

Gerardo Velázquez.otf er et bestillingsverk laget for prosjektet Even When We Can’t We Must, i forbindelse med Skeivt kulturår i 2022. Under verksperioden vil Nat Pypers skrifttype Gerardo Velázquez brukes i overskriftene på Kunsthall Stavangers nettsider. Nedenfor gjengis en samtale mellom Nat Pyper og kurator Kristina Ketola Bore.

Kristina Ketola Bore: Dette verket er det første i en serie digitale prosjekter, kalt Even When We Can’t We Must, som Kunsthall Stavanger har lansert i forbindelse med Skeivt kulturår i Norge. I 2022 minnes vi her i landet at det er 50 år siden avskaffelsen av loven som forbød seksuelle handlinger mellom menn. I praksis betød lovens opphevelse at det ikke lenger var kriminelt å være homofil i Norge.

For prosjektet har jeg invitert inn kunstnere som bruker tekst på ulike måter til å lage nye verk for den digitale plattformen vår. I dette tilfellet stammer min interesse for språk fra tekstens og språkets makt i skeiv aktivisme, for eksempel gjennom kunst og design, protester og muntlig historiefortelling. De andre kunstnerne som deltar, er skribent og poet Olivia Douglass, kunstner virgil b/g taylor og aktivist, influenser og performancekunstner Zutana Haddadeen. Alle tre skal presentere prosjektene sine i året som kommer. Sammen er dere kunstnere som på ulike måter gjør aktivt bruk av skeive perspektiver i deres respektive praksiser, og som jeg mener har både viktige stemmer og kunstnerisk gjenklang. Hva var det første du tenkte på da du ble invitert til å delta?

Nat Pyper: Invitasjonen kom i en periode da det var en økende tendens verden rundt med voldsepisoder, fiendtlige holdninger og lover rettet mot transpersoner og skeive. Dette er noe som har vært særlig påtagelig i USA, hvor en form for «pronomenpanikk» har grepet om seg og blitt rettet mot alt som befinner seg utenfor kjønnsnormene. Det at dragshow er et brennpunkt i kulturkrigene anno 2022 – jeg mener, er det mulig? Det hele er så vanvittig undertrykkende og avleggs, men det er også for sent. Skeive fra hele spektret har kommet for å bli, og det er takket være årtier med motstand, offentlige Pride-markeringer og direkte handling.

Prosjektet ble enda mer aktuelt for meg etter masseskytingen i Oslo som var rettet mot det skeive utelivet, og hvor to homofile menn mistet livene sine. Og igjen, her i Colorado, var det nok en skyteepisode nå nylig på en skeiv nattklubb der mange ble drept. Det hele er blitt så altfor velkjent og alminnelig. Nå som før er det viktig å skape plass og feire skeivhet i hele sin bredde, særlig når den er utagerende, særlig når den utfordrer status quo.

KKB: Verket ditt erstatter skrifttypen Placard KS med skrifttypen Gerardo Velázquez i overskriftene på nettsiden vår så lenge verket er oppe. Gerardo Velázquez.otf [der .otf viser til filtypen Open Type Format] er del av din pågående serie A Queer Year of Love Letters, som du har jobbet med siden 2018, hvor du lager skrifttyper basert på aktivister, skeive ikoner og kunstnere. Kan du sette oss litt inn i prosjektets bakgrunn? Hvordan passer den nye skrifttypen inn i serien din, og hva er det den tilfører? Og hva synes du om å lage denne skrifttypen for oss som kunstinstitusjon?

NP: Da jeg begynte på prosjektet, hadde jeg allerede holdt på med å forske på skeive historier innen publiseringsverden. Det tok litt tid for meg både å forstå hvordan jeg skulle forholde meg til disse historiene, samt å utvikle et standpunkt, et standpunkt som fortsatt er under utvikling. Jeg så etter hvordan jeg kunne dele dette arbeidet med andre som kanskje ikke visste om det, men jeg var ikke interessert i å ta på meg historiker- eller akademikerrollen. Til å begynne med så jeg på eksterne organiseringsmodeller som indekser og samlinger og sånne ting, men det var ingenting som virkelig passet. Og da begynte jeg å lete etter metoder innenfor historiene selv. Noe som til stadighet dukket opp var dette med kart, så da begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle sette opp det jeg lærte. Det er et bra eksempel på dette i en skeiv anarkopunk-fanzine kalt Homocore, som ble utgitt i San Francisco. En bidragsyter som het Steve Abbott, ba leserne om å være med på å «grave heltene våre frem fra søplet» ved å lage «histomaps» over toneangivende skeive figurer. Som han selv sa det: «Det er ditt liv, så vær din egen lærer.»

Fordi disse historiene gjerne dreier seg om skriving og publisering, så jeg også etter et medium som kunne ta opp denne tekstualiteten. Fonter var noe som var nært og kjært for meg – det var jo noe jeg allerede holdt på med som grafisk kunstner, og jeg satte pris på den poetiske verdien de hadde som språkobjekter. I begynnelsen kvernet jeg ut nye fonter på rad og rekke, omtrent én i måneden, og jeg bestemte meg for å fortsette med prosjektet i over et år, noe som inspirerte navnet A Queer Year of Love Letters. Tolv fonter på tolv måneder. Det var jo eventyrlig ambisiøst. Farten har nok dempet seg litt, men det er en behagelig fart. Dette er den sjette fonten i serien, rundt tre år inn i prosjektet.

Hva det betyr å minnes livet og arbeidet til Gerardo Velázquez, en homofil meksikanskættet innvandrer som var tungt inne i undergrunnpunkscenen i Los Angeles i USA, her på nettstedet til Kunsthall Stavanger, en kunstinstitusjon i Norge? Min forskningsbaserte kreative praksis dreier seg ofte om å holde på noe: Jeg lærer om disse historiene, jeg holder på dem, og så videreformidler jeg dem. Så lenge dette prosjektet varer, holder også Kunsthall Stavanger på denne historien med meg. Det jeg er interessert i, er denne relasjonelle holdeevnen som en praksis som hindrer at man glemmer. Det dreier seg heller ikke om en ensidig form for holding – Gerardo holder også Kunsthall Stavanger.

KKB: Denne tanken om å holde på og videreformidle en historie gjør at prosjektet ditt føles veldig håndgripelig i det digitale rommet, som er noe vi typisk ser på som separat fra våre fysiske kropper. For oss som institusjon er det veldig spennende at vår digitale plattform gir kunstnere muligheten til å gripe inn med verk og ideer i strukturen til den institusjonelle stemmen og representasjonen. Det fremstår særdeles viktig når vi presenterer verk som aktiverer skeive perspektiver og historier som er underrepresenterte i disse rommene. Alle som oppsøker nettsidene våre, må forholde seg til arbeidet ditt. Hva slags tanker har du om det?

NP: Denne fontserien trekker frem skeive folk fra motkulturen fra de siste tiårene. Det er noe konspiratorisk ved prosjektet: Informasjon om kunstnerne og arbeidet deres er blitt lagt inn i fontens metadata. Og så er det selvfølgelig selve navnet, i dette tilfellet Gerardo Velázquez, som er det første hintet om at denne fonten kanskje er noe mer enn bare en font. Fonten er en bærbar minneenhet. De som bruker den, enten de vet det eller ikke, gjør at denne historien får større oppmerksomhet. Og nå er det et ytterlige lag ved dette, fordi fonten brukes på Kunsthall Stavangers nettsider. Gerardos arbeid reiser da til Norge, og også videre derfra. Det er vel et forsøk på en form for antiassimilering. Det minner om noe som ble sagt av økofeminismens mor Françoise d’Eaubonne: «Det dreier seg ikke om å integrere homofile inn i samfunnet, men å bryte opp samfunnet gjennom homofili.»

KKB: Jeg liker at du trekker frem at verket ditt skaper friksjon og kanskje virker forstyrrende på de besøkende, gitt at det ikke ligner på skrifttypene vi er vant med å lese. For meg er dette en veldig viktig del av dette verket – det gjør det mulig for oss å sitte med noe fremmed eller ukjent, og det understreker at skeiv kultur ikke trenger å bli kommersialisert eller bli gjenstand for det heteronormative blikk. Skeiv kultur er noe som finnes i seg selv.

For prosjektet vårt under Skeivt kulturår har vi lånt tittelen Even When We Can’t We Must fra et av verkene dine. Kan du si litt om hva den tittelen betød for deg da du lagde verket, og også hva det betyr for deg i dag?

NP: Vi så jo alle den sosiale uroen som bredte seg sommeren 2020, da folk fra hele verden kom sammen mot statssponset rasediskriminering. Protestene oppsto på et tidspunkt da vi fortsatt holdt på å lære hva det vil si å leve og dø med Covid-19. Alle var fortsatt veldig forsiktige og unngikk helst store folkemengder og sammenkomster, men situasjonens alvor kunne ikke overses. Det var noe som måtte gjøres, til tross for risikoen. Vår felles fremtid sto på spill, og det gjør det fortsatt. Så tittelen kom fra det å være vitne til dette øyeblikket – «selv når vi ikke kan, må vi».

KKB: Det er virkelig et slående uttrykk og noe som er verdt å minne oss selv på. Jeg liker også hvordan tittelen kommer inn på dette med sårbarhet, og hvordan veien mot å bli sterk ofte begynner med å erkjenne at vi har lov til å føle oss svake. Hva var det som i første omgang trakk deg mot arbeidet til Nervous Gender og Gerardo Velázquez? Jeg hadde aldri hørt om Nervous Gender før du nevnte dem for meg, selv om jeg har en interesse i punkscenen som fantes i Los Angeles på den tiden og 1980-tallet. Flere punkband på den tiden brukte elementer fra performancekunst, eller så lot de seg inspirere av kunstscenen generelt i sin musikk og på sine konserter, og blant dem finner vi altså Nervous Gender. Men det store flertallet av punkscenen var veldig hvitt og veldig heteronormativt.

Hva tror du har holdt seg fra den gangen? Ser du på skrifttypen som et tidsdokument, eller sier det noe om vår samtid her og nå? Hva håper du at folk får ut av skrifttypen og verket?

NP: Gerardo Velázquez var en outsiders outsider. Han var altfor punk for pønkerne og altfor skeiv for de skeive. Som både kunstner, dikter, skribent, musiker og provokatør utforsket han stadig nye medier og nye besettelser, alltid på sine egne premisser og alltid med en uvilje mot å være lettforståelig. På slutten av 70-tallet var han også del av en gryende støyrock- og punkbevegelse i det meksikanskættede miljøet i East Los Angeles, der også band som The Bags, The Zeros, The Brat, The Plugz og The Stains var med, for å nevne noen få. En god del av forskningen min har fokusert på queercore punk fra det sene 80-tallet og 90-tallet, men jeg ble interessert i slektslinjene som ledet opp til den scenen. Hvem var forløperne som gjorde queer punk mulig? Gerardo var en av de forløperne.

Gerardo var med på å stifte synthpunkbandet Nervous Gender, et band som er blitt beskrevet som «en torn i siden på Los Angeles’ musikkscene». Blant bandets andre grunnleggere finner vi navn som Michael Ochoa, Edward Stapleton og Phranc. Det var en støyende og konfronterende gjeng. De brøt gladelig tabuer og var ikke redde for å la publikum vri seg litt. På en tid da punk kanskje kunne oppfattes som fengende, beskrev den beryktede punkfanzinen Slash musikken deres som «fullstendig umulig å nynne på». Navnet Nervous Gender sier alt: De hadde et urolig forhold til identitet ved at de avviste faste normer. De skapte en presedens som fortsatt skaper nye muligheter den dag i dag. Og Gerardo var helt sentral i dette arbeidet.

De skeive foregangsfigurene som jeg ser på for å hente styrke og inspirasjon, representerer noe av den uavhengige ånden, samtidig som de i høyeste grad var med på vår felles kamp. For å gjenspeile det er fontene i denne serien gratis å bruke. Det må de være. Verket er ikke ferdig bare med fonten selv: Verket er ferdig når andre bruker fonten for å skrive noe nytt. Og på den måten er verket også noe som aldri fullføres – det er noe som alltid må brukes. Gerardo Velázquez.otf er et middel, en form. Den venter på å fylles med innhold, uten at man kan si at den selv er nøytral eller uten temperatur. Fontene mine siterer historier, men de er også verktøy som nåtiden kan bruke for å forme fremtiden.

Er disse menneskene familien min? Er det en eller annen familieforbindelse der? Nei, ikke i bokstavelig forstand. Men det er forbindelser som man kan kalle for slektslinjer. Kulturelle slektslinjer, identitetsslektslinjer, slektslinjer med skeive handlinger. Samtidig blir det mer og mer tiltrekkende å oppheve familien som en synlig og ødeleggende samfunnsenhet. Hvis dette med «familie» er på vei ut, hvis begrepet ikke lenger funker som en god metafor, hva da er mitt forhold til disse menneskene og arbeidet deres? Det er her kjærlighet kommer inn i bildet. Det finnes absolutt en form for kjærlighet som angår familien. Men det finnes også fanatisk kjærlighet, romantisk kjærlighet, ugjengjeldt kjærlighet, sjalu kjærlighet, insestuøs kjærlighet. Jeg liker at det ikke er helt rett frem. Kjærlighet er rotete.

Kurator: Kristina Ketola Bore
Utvikler: Bryant Wells

Les mer
Lese mindre
Documentation of Nat Pyper's process.
Gerardo Velázquez social1
Asset6391f282643e86 46435192
Asset6391f2870d1668 77642864
Forrige
Documentation of Nat Pyper's process.

Documentation of Nat Pyper's process.

Gerardo Velázquez social1
Asset6391f282643e86 46435192
Asset6391f2870d1668 77642864
Neste
Lukk
Context
Relatert program